Gå til innhold Gå til navigasjon

Hva nå, Sør-Sudan?

Hva nå, Sør-Sudan?
Sørsudaneserne må få noe å tro på, skriver Egil Mongstad i Strømmestiftelsen.

Det er svært mange som nå har høye håp til det som skjer i Sør-Sudan. Etter måneder med venting, og mye politisk spill og dragkamp, er en overgangsregjering på plass, og landet kan smått om senn begynne å se fremover – igjen.

Det begynte så godt med en fredsavtale i 2005. Så ble det i en folkeavstemning i 2011 stemt for løsrivelse fra Sudan i nord. Sør-Sudan ble en selvstendig nasjon og en regjering kom på plass. Men det tok dessverre ikke lang tid før det oppstod spenninger, og så smalt det i desember 2013.

Siden har landet vært i en blodig borgerkrig iscenesatt av de to politiske rivalene, president Salva Kiir og visepresident Riek Machar. Flere tusen mennesker er drept, to millioner mennesker er på flukt og fire millioner står overfor en alvorlig matmangel. Landet er så å si økonomisk konkurs og halter videre med skyhøy inflasjon og økonomiske sanksjoner fra verdenssamfunnet.

En FN-rapport viser at det fra begge sider, men kanskje mest fra regjeringshold, er begått svært alvorlige brudd på menneskerettighetene i denne perioden.

I 2015 ble det inngått en fredsavtale mellom de to rivalene som møttes i Addis Abeba for å skrive under avtalen. Så gikk det flere måneder før de i april møttes i Juba for å sette sammen en overgangsregjering frem mot valget i 2018. Salva Kiir er fortsatt presidenten, og Riek Machar fortsetter som første visepresident. Og de har mye å ta fatt på. Aller viktigst blir det å vise at de kan legge til side den uenigheten som har vært der, og begynne å tenke på fremtiden til landet de skal styre. Så må de ta kontroll over generalene og militante grupper som fortsatt ikke har forsont seg med fredsavtalen. Ingen vil si det er en enkel oppgave de står overfor, men skal de i det hel tatt ha noen form for troverdighet og tiltro fremover må de vise at de kan styre sammen.

Utdanningssektor, helse og infrastruktur er stikkord på noe av det disse to er nødt for å ta fatt på.

Strømmestiftelsen har arbeidet i Sør-Sudan siden 2001, hovedsakelig med utdanning. Et eget program settes i disse dager i sving for å styrke lærerutdanningen i landet. Fem lærerskoler skal drives med Strømmestiftelsen som koordinator. Fra svært mange hold blir behovet for gode skoler, dyktige lærere og stabile og forutsigbare forhold for utdanning med gode rammevilkår lagt stor vekt på. Dette finnes ikke i dag. Skolene er svake, lærerne er uten utdanning, klassene for store, skolene har nesten ikke penger og mangler bøker og utstyr. Lærere og rektorer er frustrerte og etterlyser en satsing på utdanning. Folk er trette av konflikten, en konflikt som har tatt penger fra, blant mye annet, skole og utdanning.

Sør-Sudan er rik på naturressurser. Jordbruk, fiske og dyrehold er tradisjonsrike næringer som har store muligheter. Landet har olje, men så lenge prisen er lav, og prisen for å transportere oljen gjennom Sudan er høy, er dette knapt noen lønnsom forretning lenger.

Så hva nå?

Sørsudaneserne må få noe å tro på. Så lenge en sekk ris koster mer enn det en lærer tjener i måneden er landets økonomi ute av kontroll. Den kjente redaktøren fra Sør-Sudan, Alfred Taban, sier i et intervju med Strømmestiftelsen at det viktigste regjeringen må ta fatt på er å sikre at folk har arbeid, at de har inntekt så de kan klare seg og får tro på fremtiden. Han mener at årsaken til at landet har de utfordringene de har i dag, ikke bare handler om de to kamphanene på toppen, men at troikaen med USA, England og Norge i spissen, var mer opptatt av statsbygging enn nasjonsbygging etter at fredsavtalen kom i 2005. De glemte å hjelpe oss med rammeverket for nasjonsbyggingen, det vi trengte for å utvikle oss videre da vi ble selvstendige, mener Alfred Taban. 

For få måneder siden kjørte jeg i en rundkjøring i Juba. En gutt kommer mot oss med en kopp i hendene. Han spør etter noe i koppen, litt som kan hjelpe når dagen er over. Kanskje tar han pengene med hjem til mor slik at hun har noe til neste dag. Den kjente og høyt respekterte biskopen i Sør-Sudan, Paride Taban, fortalte meg nylig at det, for få år siden, var høyst uvanlig å se tiggere i Juba. Vi hadde ikke tiggere. Slik er det ikke nå lenger, sier han og spør hvorfor det er blitt slik.

For Salva Kiir og hans visepresident Riek Machar blir den viktigste og helt sikkert den vanskeligste oppgaven nå å gi folk tro på at det er en fremtid i Sør-Sudan.