Gå til innhold Gå til navigasjon

Spareskolen i Amazonas

Spareskolen i Amazonas
Gruppemøte i spare- og lånegruppa der en av de ansatte i ADP underviser om hvor viktig det er å spare og å handle klokt.

Den lange elvebåten pløyer de svake bølgene. Grønn, tett jungel strekker seg enkelte steder helt utover elvebredden før den blir stoppet av elven Marañon, en av de store sideelvene som mater verdens mektigste elv, Amazonas, med vann.

Tekst og foto: Egil Mongstad

En time etter avgang fra byen Nauta stopper vi i den vesle landsbyen Los Amazonas i Peru

De første som bosatte seg her kom hit for 40 år siden etter at en flom i en naboelv tok med seg landsbyen de bodde i. Nå bor det 200 personer fra Cocama-indianerne her og driver litt jordbruk, håndarbeid og fiske. Her arbeider Strømmestiftelsen sammen med organisasjonen Assosiacion Solidaridad Peru. 

– Dette er et område med stor fattigdom. Mange lider av under- og feilernæring og det er et stort misbruk av alkohol i landsbyen. Det er bare fra august og utover i januar at folkene her har nok mat – utover det er det vanskelig. Jordsmonnet er skrint og gir ikke mye, det blir stadig mindre fisk i elva, som også er forurenset. Normalt spiser ikke folk mer enn ett til to måltider om dagen. Kosten er også ensidig og består mye av yucca, bananer, frukt, noe kylling og fisk, forteller daglig leder i ADP, Dora Ramirez Davila.

Landsbyen har både skole og barnehage, men utover det opplever de seg glemt av myndighetene. Dora forteller at indianerne kjemper en fortvilet kamp med myndighetene for å få strøm og andre offentlige tjenester til landsbyen. 

– De blir ikke sett og heller ikke hørt. Litt av vår oppgave som organisasjon er å påvirke myndighetene og motivere landsbyens ledere til å jobbe med dette. Vi vil at de som bor her skal ta ansvar. Så skal vi hjelpe til og gi råd underveis. Men det er et stort problem når landsbyen gang etter gang opplever at penger som skulle hit havner i korrupte lommer, sier Dora.

LÆRER Å PRIORITERE
I dag er det møte i landsbyens spare- og lånegruppe, Les Valientes de Amazonas (de modige i Amazonas). Hver torsdag kommer 16 medlemmer hit – 15 kvinner og en mann – for å spare og låne. I tillegg drøfter de et tema, som i dag handler om hva du kan gjøre for at pengene kan rekke lenger.

– Folk her er ikke vant til å spare. Det må vi lære dem, og vi må lære dem å tenke langsiktig. De må lære å gjøre valg, prioritere og handle klokt på butikken, spare og ikke bruke penger på det de ikke trenger. Og mennene må slutte å drikke opp pengene, sier Dora.

1d9a6072Gloria og Franscescha har rollespill der de viser hvor viktig det er å kjøpe klokt. I bakgrunnen er en av de ansatte i ADP.

ROLLESPILL
Det er klamt og fuktig. På elva bak oss drar kraftige motorer en elvebåt fremover. Under stråtaket over den sirkelrunde plassen lærer medlemmene i gruppa hvordan de kan planlegge sine innkjøp, sjekke prisene, tenke at det er rimeligere å kjøpe tre kilo fremfor én, og et dusin fremfor én stk.

Så gjennomfører de et rollespill. To medlemmer går til «butikken». Den ene bruker opp alt hun har; Hun bruker noe som er nødvendig og svært mye på noe som er unødvendig, som for eksempel sminke. Den andre tenker langsiktig, kjøper grønnsaker og varer som er sunne for barna, og så sparer hun endel. 

– Vi er helt nødt til å forklare det ned på dette nivået. En gang i måneden kommer det turister hit. Innbyggerne selger sine varer, stort sett håndarbeid, og tjener noe på det. Vi lærer dem at pengene må rekke lenger og at planlegging og kloke innkjøp gjør at det er penger igjen frem til neste gang turistene kommer, sier Dora.  

– Før brukte vi opp alt det vi hadde på en dag. Nå er det annerledes. Nå kan jeg spare. Dessuten har vi lært så mye i denne gruppa, om det å være trygg på hverandre, tro at du er noe, ikke være avhengig av hva andre mener og tenker, men stå for noe sjøl. Nå vet både jeg og Franscescha hvor viktig det er å planlegge for neste dag og flere dager fremover. Og trenger jeg noe utover det jeg har penger til, kan jeg låne fra gruppa. Livet er blitt helt annerledes nå. Jeg er trygg på meg selv, og vi er alle blitt trygge på hverandre og vet at vi er avhengige av å stå sammen om vi også vil få noe til, sier Sorira og får støtte av Franscescha, som ser hvor mye dette har hatt å bety for landsbyen.