Gå til innhold Gå til navigasjon

Om giftemål og gode menn

Om giftemål og gode menn
Gro og Samvad-jentene snakker om giftemål, det å være kjærester og bli kjent før man gifter seg.

Jentene i landsbyen Tilauri ser på meg med store, forskrekkede øyne. –  Men hva sa foreldrene dine? Kunne du virkelig velge mann selv?

Jeg har nettopp fortalt dem at jeg snart har vært gift i 29 år, og har to voksne barn. Forskrekkelsen kommer etter at de har spurt meg om hvem som valgte mannen min til meg. Og jeg forteller dem om en kjæreste som jeg selv valgte og gifte meg med, og dele livet mitt med.

Øynene deres er store av forundring –  og så setter de i gang med å le – først forsiktig, skjuler munnen under hendene, men så ler de hjertelig når de ser at også jeg ler med dem.

–  Men hva sa foreldrene dine? Kunne du virkelig velge mann selv? Hva sa de andre i landsbyen din til det? Kunne dere bli kjent helt alene? Spørsmålene er mange og undringen er stor.

–  Hvor dyr var medgiften din? Hva måtte foreldrene dine gi til din manns famille for å de skulle godta deg? Er svigerfamilien din greie med deg? Hvordan bor dere? Hvem bestemmer i familien din?

Jeg svarer så godt det lar seg gjøre. Vi snakker om giftemål, det å være kjærester og bli kjent før man gifter seg. Om respekt og toleranse, om forskjellige måter samfunnets regler og normer spiller inn på livene, valgene og mulighetene våre.

Jentene i Samvadgruppa har vært sammen et helt år nå, og dette med giftemål er noe de diskuterer mye. De vil ikke godta mønsteret som finnes i samfunnet deres. Mange jenter giftes bort som unge jenter på 13-17 år, og de har ikke møtt mannen de skal giftes bort til før på selve bryllupsdagen. De vil selv ha et ord med i laget. I hvert fall vil de møte ham før de gifter seg for å se om han er grei. Og ingen av dem vil giftes bort før de har blitt 18 år, slik loven sier.

Det å selv velge seg en mann helt fritt, er ikke på tale for jentene. Det er en mulighet de rett og slett ikke ser for seg, men det å kunne si ja takk, eller nei takk, det vil de. De vil ha medbestemmelse. De vil møte ham flere ganger for å se hvordan han er.

Jeg spør dem hvordan drømmemannen deres er. De ler og forteller villig vekk.  -  Jo, han er snill og kommer fra en god familie. Helst er han eneste gutten, for da slipper de så mange andre inngiftede svigerinner. Det er som regel dem det er krig mellom. Jentene nikker og diskuterer, og er helt enige. Mange svigerinner betyr mye trøbbel og bråk.

– Og så er det lurt å gifte seg innen samme kaste, da har vi større forståelse for hverandre og tradisjonene i familiene våre er nok ikke så ulike. 

Så kommer en viktig ting. Drømmemannen er utdannet. Det er uutholdelig å tenke på å gifte seg med en som ikke har noe utdanning. Nei, det er det aller verste. Gutter som har vært utenfor landsbyen og som har fått seg en utdanning er ofte mere moderne. De har en annen respekt for jentene enn de andre. 

Jeg spør forsiktig hva som hadde skjedd om foreldrene hadde forlangt at de skulle gifte seg med en uskolert. De sier at de ville nektet, men etter litt diskusjon innrømmer de at de nok hadde måttet giftet seg, selv om de egentlig ikke ville. Om foreldrene forlangte det og de var over 18 år så skulle det mye til å si dem imot. For da hadde vel foreldrene allerede sagt ja på hennes vegne til familien hans, og da var det vanskelig å komme utav med æren i behold. Hva jentene selv mente om et slikt arrangert ekteskap, er det ikke alle familier som tar så store hensyn til.

En av jentene, som selv er 20 år og som driver et eget sy-verksted, forteller at om det ble slik at foreldrene valgte en uten utdanning til henne, ja, da trodde hun at hun måtte jobbe hardere, og tjene mere. Så fikk hun tjene pengene mens han gikk på skolen, for utdanning måtte han skaffe seg om det skulle bli greit mellom dem. Da fikk hun heller ta litt utradisjonelle metoder i bruk. Hun kunne jo forsørge ham for en stund, så kunne han ta igjen når han hadde fått seg en utdanning. Jentene ler godt av hverandre og drømmene sine.

– Hva jobber mannen min med da, lurer de på.
Jeg forteller dem at han jobber i en bank. Det syntes de er bra, men selv skulle de ønske at de kunne gifte seg med en som jobber i staten. For de får nemlig så god pensjon når de blir eldre, og det er jo ordentlig lurt på sikt.

Da er det min tur til å le godt og hjertelig - for jammen planlegger disse jentene for fremtiden. Og det er jo litt av et kunststykke, enten man bor i Norge eller Nepal.

Av Gro Justnæs Kiledal- mars 2016