Gå til innhold Gå til navigasjon

Når livet vender

Når livet vender
Celina er 45 år gammel og flyktning i Nord-Uganda. Hun drømmer om å kunne fred i hjemlandet Sør-Sudan slik at hun og familien kan vende hjem.

På nytt er tusener på flukt fra Sør-Sudan. I leirer, også kalt bosettinger, i Nord Uganda, bor det nå over en million mennesker. De har alle reist fra nabolandet i nord, der de har flyktet fra drap, voldtekter, overgrep og maktkamp, alt isenesatt av landets ledere, politiske rivaler og stammer.

Celina er 45 år gammel og flyktning i Nord-Uganda. Jeg møter henne på gårdsplassen sin utenfor den lille hytta familien har bygget med sorte jordmurstein. Taket har de dekket med gress. Familien teller to voksne og fem barn.

– Joda, vi er glade for å ha fått tak over hodet, men jeg vil gjerne hjem igjen, sier hun. Hjem for henne er det krigsherjede Sør-Sudan. Over en million mennesker har som Celina søkt tilflukt i nabolandet Uganda. Livet er satt på vent, dagene går, men de gir ikke det innholdet som hun og familien ønsker mest av alt.

For over grensa til Sør-Sudan, i byen Kajo-Keji, et par mil unna bosettingen for flyktninger der hun og familien nå bor, var livet godt. Her hadde de sitt eget hus og en stor åker der de dyrket kassava, millet, søtpotet, løk og andre grønnsaker, og på trærne vokste det mango. Barna gikk på skole, og foreldrene var med i den lokale kirken.

Flyktet mot friheten
Endringen kom brått. En dag kom soldatene med våpen. Flere i byen ble skutt og drept. Familien forsto at de måtte komme seg bort så raskt som mulig. Veien til Uganda kunne ta flere dager, og de kunne bare ta med det mest nødvendige. I dagene som fulgte, gikk det en strøm av mennesker mot friheten i nabolandet. Langs veien møtte de hundrevis av andre på flukt. De sov ute under stjernene.

Fremme ved grensen ble de møtt av ugandiske myndigheter og internasjonale organisasjoner. De ble registrert, og etter hvert flyttet til det området der de skulle være. Her kunne de være trygge. Hver familie som kom fikk tildelt et jordstykke på 30 x 30 meter. Der skulle de nå bygge opp et nytt liv.

Fra en velfungerende hverdag hjemme i Kajo-Keji stoppet alt opp. Hva nå? I flere dager bodde og sov de under greinene til et stort tre. De fikk en presenning og kunne lage et telt de kunne sove i. Mat ble delt ut i rasjoner fra FN, og etter hvert begynte en helt ny hverdag å ta form.

Tiden brukte de til å lage seg et enkelt hus og å dyrke jorda. Barna fikk ikke skolegang, og da skolene endelig åpnet, var de overfylte og dårlig utstyrt, med få lærere. Skoler er en av de store utfordringene blant flyktningene her. Bare i denne bosettingen er det 30.000 barn og 15.000 ungdommer som ikke har skoleplass.

Lederne knuste optimismen
Borgerkrigen i Sør-Sudan er Afrikas lengste krig. Optimismen var derfor stor da det ble inngått en fred i 2005, og enda større jubel da landet ble selvstendig i 2011. Lidelsene skulle være over, de hadde fått frihet og selvstendighet. Trusselen fra nord var borte. Endelig kunne en begynne å bygge opp igjen landet.

Men vi vet alle at slik gikk det ikke.

Det tok ikke lang tid før utfordringene meldte seg, og siden har konfliktene stått i kø. Maktkampen mellom landets president Salva Kiir, som tilhører Dinka-stammen, og opposisjonsleder Riek Machar som er fra Nuer-stammen – den nest største stammen i landet – og deres interessegrupper og støttespillere, har tatt livet av titusener. På begge sider blir det gjort fryktelige ugjerninger. Og i det frodige og ressursrike landet utkjemper det seg fortsatt en borgerkrig som sender tusener på flukt. I Uganda er det over en million av dem. Historien har gjentatt seg. Det er bare få år siden flere av dem med stor forventning dro hjem til et fritt Sør-Sudan. Men deres egne ledere sendte dem på nytt på flukt.

Lange dager
Celina og familien vet ikke hvor lenge de blir i Nord-Uganda. Den eldste datteren har fått en liten jobb og har aktive dager, men for de andre kan dagene bli lange.
I bosettingen har FN redusert matrasjonene. Celina har derfor meldt seg inn i en spare- og lånegruppe. Her vil hun forsøke å spare litt penger som hun kan investere i noe som kan gi avkastning. Borgerkrigen hjemme har gjort henne til flyktning, og hun må forsøke å tenke positivt og finne nye løsninger for familien. 
– Jeg vil hjem igjen til Kajo-Keji. Men tør ikke dra nå. Jeg hører om naboer som har reist hjem til plyndrede hus for å hente det som måtte være igjen. Mange kommer aldri tilbake, men blir drept, sier hun trist.

Ventetiden kan brukes
Celina er en av over en million flyktninger i Nord-Uganda som på mange måter har fått satt livet sitt på vent i disse nye bosettingene. Og hun vet at det kan ta lang tid før de kommer hjem igjen. Men ventetiden kan også brukes.

Her, i denne bosettingen, arbeider også Strømmestiftelsen sammen med den lokale organisasjonen, Kajo-Keji bispedømme, blant annet med yrkesopplæring, ungdomsgrupper, undervisning for barn og voksne og traumebehandling. Kunnskap er noe de kan ta med seg over alle landegrenser og bruke der en kommer, men det største håpet er å snart kunne komme hjem. Og en bønn om at det da kan komme endelig fred i hjemlandet.

 

Av: Lars Saaghus