Gå til innhold Gå til navigasjon

Med livet som innsats

Med livet som innsats
Afrikanske migranter blir dratt ned fra et grensegjerde mellom Marokko og den spanske enklaven Melilla. Foto: Jesus Blasco de Avellaneda / REUTERS / NTB scanpix

To ganger har han fått plass i en gummibåt, men begge gangene ble han tatt av politiet før båten kom ut på havet.

Tekst: Egil Mongstad, Strømmestiftelsen

Fremfor meg sitter en ung mann. Ansiktet er mildt. Øynene triste.  Han har sett mye, håpt enda mer og grått sine tårer. Desiré satset sparepengene på å komme til Europa. I potten lå også hans eget liv.

Jeg møter ham hjemme i Ouagadougou, hovedstaden i Burkina Faso. Det store «Exodus» er blitt et begrep her i Vest-Afrika. Svært mange reiser til nabolandene i sør for å arbeide. Men mange reiser også nordover – over Middelhavet.

Europa er blitt det farligste flyktningemålet i verden, og Middelhavet blir mer og mer likt en massegrav. Desiré er en av dem som kunne vært et tall i den dystre statistikken over druknede. Tre ganger har han forsøkt å komme over Middelhavet. Hver gang har det gått galt.

– Jeg hadde ikke noe valg. Når familien har det vondt fordi jeg ikke kan gi dem det de trenger, da gjør man alt man kan for at de skal klare seg. Derfor forsøkte jeg å flykte til Europa, sier Desiré.

Han har kone og to barn, men til sammen er det 12 i hele storfamilien som skal leve av det han kan tjene. Det er en stor forsørgerbyrde for en ung mann.


Reisen mot et bedre liv
begynte med en strabasiøs busstur gjennom ørkenen i Niger og Algerie. I Algerie ble han arrestert og sendt ut av langet, til en grenseby i Mali. Derfra dro han videre med buss til Rabat i Marokko og møtte flere som var på den samme «reisen». En av dem fortalte at om han ville over havet, måtte han forberede seg på det verste.


Han kom seg over til den spanske enklaven Ceuta i Marokko. Der forsøker ofte desperate emigranter å forsere høye piggtrådgjerder. To ganger har han fått plass i en gummibåt, men begge gangene ble han tatt av politiet før båten kom ut på havet.

– Jeg vil helst ikke snakke om det, men vi ble torturert og mishandlet av politiet. Den andre gangen var vi åtte personer som ble innelåst i et rom. Det var så lite at vi ikke kunne ligge ned samtidig. Hver morgen fikk vi et stykke brød som skulle rekke til alle helt til neste dag. Folk ble syke, kastet opp, fikk diare – det var et helvete. Men det kom ikke noe hjelp, forteller han.

En dag slapp de dem ut, og de ble kjørt til grensa med buss og lempet av der. De tok seg til nærmeste jernbane og kom seg på et godstog – tilbake til Marokko.

– Jeg vet at folk dør på havet; båter fullastet med mennesker kommer ikke frem. Men jeg har også venner som har klart å komme til Europa. Det er det som er min drøm, men da vil jeg gjøre det på lovlig vis. Jeg ønsker bare en jobb, slik at jeg kan forsørge familien min og gi dem et håp og noe å se frem til. Er det for mye å ønske seg? spør han stille.

Desiré er bare en blant mange unge kvinner og menn fra Nord-Afrika som legger ut på livsfarlige reiser, i desperat håp om å skaffe seg en jobb, så de kan forsørge familien sin. Hadde de kunnet velge, hadde de garantert heller blitt hjemme.