Gå til innhold Gå til navigasjon

Målrettet ingeniørspire

Målrettet ingeniørspire
Tammana har gjort det flere jenter ønsker, men ofte ikke får realisert. Hun tar videre utdanning i India, og er nå blitt en rollemodell for flere i landsbyen. Målet er å bli elektroingeniør.

17-årige Tammana kunne klaget over en strevsom hverdag. I stedet teller hun sine velsignelser. Som eneste jente i landsbyen Marchwari i Nepal, har hun nemlig klart å komme seg på videregående skole.

I den brennende heten tråkker hun i vei på sykkelen sin. En halv time tar det henne å komme til skolen, hver morgen og ettermiddag, gjennom jungel og over elver. For skolen, den ligger i India – det finnes ikke andre videregående skoler i nærheten. Her jobber hun hardt for å lykkes.

Hjemme venter de tradisjonelle pliktene for ei jente. Etter endt skoledag må hun hjelpe moren med å lage middag til husets 26 familiemedlemmer. Når middagen er over og oppvasken tatt, er det omtrent midnatt. Først da kan hun begynne å gjøre lekser. Tammana er en ekte hverdagshelt.

Brøt med tradisjonen
17-åringen er et eksempel på ei som virkelig har kjempet seg gjennom kulturelle barrierer og brutt med gamle tradisjoner. Født og oppvokst i et tradisjonelt muslimsk samfunn, har skolegangen hennes kun vært fem år på koranskole. Men Tammana, som betyr «sterkt ønske» på den lokale dialekten, ville mer.

For fire år siden fikk hun begynne i en Samvad-klasse i landsbyen. Samvad er en ettårig utdannelse for unge jenter mellom 13 og 19 år, og handler om bevisstgjøring, menneskeverd, rettferdighet, om selvrespekt og at alle mennesker har samme verdi. Samvad gjorde at Tammana ville fortsette på skolen. Hun ville studere. 

Men hun møtte stor motstand fra foreldre og familie. Dessuten fantes det ingen videregående skoler i nærheten, så for å klare det måtte hun gå på skole i India. Det var eneste mulighet. Tammana gikk til Samvadlæreren sin og spurte om hjelp.

På den tiden solgte Tammanas besteforeldre handelsvarene sine i veikanten. På Samvadsenteret bestemte de seg for å støtte bestemoren med 3-400 kroner, så hun kunne få et lite butikkutsalg. Det økte salget, og etter det tjente hun ca. 30 kroner hver dag – mye mer enn før. Nå kunne Samvad-læreren utfordre familien til å la Tammana fortsette på skolen. Og slik ble det. Den unge jenta tok de eksamenene hun trengte for å komme videre, og hun tok dem med glans.

Evner utover det vanlige
– Da faren min så karakterene mine, og så hvor gode de var, var han ikke i tvil: Han lot meg få lov til å studere videre, forteller Tammana lykkelig.

Den talentfulle jenta begynte i første klasse på videregående skole, på den naturvitenskapelige studieretningen. Det regnes for den tøffeste og vanskeligste av dem alle, med matematikk, biologi, kjemi og fysikk som kjernefag. Da hun hadde sin første eksamen der, oppnådde hun 87,5 prosent av 100 oppnåelige.

– Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg så resultatet, sier hun med utilslørt stolthet.

I landsbyen sin er hun nå blitt den med høyest utdannelse og er et forbilde for mange. Folk spør henne om råd og kommer til henne for å be om hjelp, og det er flere jenter enn før som nå går videre på skolen.

– Det er så bra at flere jenter får gå på skole! Vi er ikke dårligere enn guttene, men vi trenger å bli støttet og oppmuntret i de valgene vi tar, sier hun.

Tammana vil bli elektroingeniør. For å komme inn på studiet trenger hun 5 500 kroner. Men det klarer ikke faren, som er dagarbeider i India, å få til. Familien er stor, og han kan ikke støtte henne økonomisk. Men hun vil søke om et stipend. Folk, som før lo, kritiserte og motarbeidet henne, kan nå ikke få rost henne nok. Mange vil at barna deres skal bli som henne.

– Hardt arbeid, viljestyrke og at jeg har tenkt positiv og ville få dette til, har gjort meg sterk. Derfor er jeg der jeg er nå, sier Tammana stolt.

 

Tekst og foto: Strømmestiftelsen Asia. Oversatt av Kirsten Falch