Gå til innhold Gå til navigasjon

Lille mamma, lille barn

Lille mamma, lille barn
Nelly bor på et senter for unge mødre, og er en av 14 unge jenter som lever her sammen med barna sine.

Siden hun var åtte år har Nelly* hatt ansvar for andre barn. Ikke bare måtte hun arbeide på gatene i Lima for å skaffe penger til familien. Hun måtte også hjelpe moren med å passe på sine fem yngre søsken. Nå er hun 15 år og har ansvar for datteren på 11 måneder.

Klokka er snart halv elleve i Villa Maria del Triunfo i Lima, Peru. 15 år gamle Nelly tar en pause i rengjøringen på kjøkkenet og går målrettet mot stellerommet for å hente jentebabyen sin, som spreller og smiler mot henne mens hun løfter henne opp.

Hun fortsetter på lette føtter opp trappene, inn på soverommet og bort til senga si, hvor hun plasserer en pute opp mot veggen og setter seg inntil. I armene holder hun barnet som hun forsiktig stryker og roer ned. 

– Det er tid for å gi henne melk nå, sier Nelly og ser med kjærlige øyne mot babyen sin, som tydelig sier fra at «nå vil jeg ha mat!».

Nelly bor på et senter for unge mødre, og er en av 14 unge jenter som lever her sammen med barna sine.
– Det hun liker aller best er å vekke meg midt på natta. Da kommer hun krypende over rekkverket til sin egen seng og opp i min. Så famler hun omkring og gir seg ikke før hun har vekket meg. Hun vil ha mat, det får hun, og etter noen minutter sovner hun igjen, sier Nelly og stryker datteren sin forsiktig over håret med kjærlig hånd.

– Vi liker å leke sammen. Hun springer på de ustøe beina sine, og jeg løper etter og skal liksom ta henne. Da ler og smiler hun, og verden er god. Det er så godt å kjenne på den lyden av glede og latter! Det er så herlig, sier Nelly og gir datteren et kjærlig kyss på kinnet.

ANSVARSFULL STORESØSTER
Åtte år gammel var Nelly allerede en erfaren gateselger. Arbeidet hun gjorde var viktig for familien; Det var aldri et spørsmål om hun kunne, dette var noe hun skulle. 
– Jeg vokste opp uten far. Vi hadde ingen pappa som kunne hjelpe oss. Jeg måtte passe på søsknene mine, lage mat til dem. Mamma arbeidet til sent på kvelden. Men jeg måtte arbeide jeg også. Jeg solgte søtsaker på bussene og ute på gata. Jeg fikk aldri leke … jeg lekte aldri da jeg var barn. Jeg kunne ikke det, jeg hadde ikke tid til det for jeg måtte jo jobbe, sier hun og blir trist i blikket.

— Mamma hadde det vondt. Hun ble slått av dem som var far til brødrene mine. Jeg måtte også være med mamma, passe på henne og hjelpe henne når hun ble slått. For ett år siden kom hun til mødrehjemmet, og er nå den som har vært lengst ved senteret.

– De andre ser på meg som en storesøster. Det er et stort ansvar. De ser opp til meg, og jeg må passe på hva jeg gjør og hva jeg sier. Det jeg gjør, det vil også de gjøre. Jeg forsøker å være et forbilde for dem. Jeg forteller dem hva som er reglene og rutinene våre her og hvordan vi best kan oppføre oss mot til hverandre, sier hun stolt.

SLUTTET PÅ SKOLEN
– Da jeg ble gravid, sluttet jeg skolen og stakk hjemmefra. Jeg var redd mamma ville straffe meg. Hun hadde fortalt meg så mange ganger at «dersom du blir gravid, skal du virkelig få kjenne hvem jeg er!» Det hun egentlig sa, var at hun rett og slett ville slå meg helseløs. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var redd. Derfor flyttet jeg inn til han som er far til barnet mitt. Han var 19 år gammel, forteller den unge moren.

I fem måneder bodde hun sammen med kjæresten før moren fant henne og tvang henne hjem igjen til barnepass og de yngre søsknene. Ikke bare forlot hun hjemmet sitt, hun måtte også slutte på skolen på grunn av hele situasjonen.

Egentlig skulle hun ha vært ferdig på ungdomsskolen nå. Men det blir nok en stund til. Nå er hun heldigvis tilbake på skolen, men må gå på et lavere trinn for å ta tilbake det tapte.

MISTET BARNDOMMEN
Nellys mor har forsont seg med datterens situasjon, og besøker henne og barnebarnet på senteret annenhver uke. Hun jobber fortsatt på gata og selger smultringer, søtsaker og sjokolade til livets opphold. Hun ser med smerte på livet til både seg og datteren.

– Jeg var ikke heldig med noen av fedrene til barna mine. Begge har behandlet meg dårlig, slått meg, vært voldelig og ydmyket meg. De gjorde bare alt vanskelig for meg.

Nelly måtte passe på dem alle sammen mens jeg var på jobb fra seks om morgenen hver eneste dag gjennom hele uka, til sent om kvelden. Presset var så stort, og jeg måtte selge mye for å få nok til å handle mat for til neste dag.

Det var vanskelig, forteller hun. Hun lærte datteren sin opp til hvordan hun kunne hjelpe seg å selge. Men fra den dagen var de yngste barna hennes også helt alene hjemme. Nå ser hun tilbake og ransaker seg selv. 

– Den dagen jeg nærmest tvang Nelly til å jobbe og passe småsøsknene sine, mistet hun barndommen sin. Hun hadde ingen sjanse til å være barn lenger, i stedet ble hun en liten kvinne – uten noen til å veilede seg og snakke med. Jeg var der aldri for henne. Da jeg forstod hva jeg hadde gjort, var det for sent. Dessverre ble hun kjent med gatas liv – hun møtte gutter som var eldre enn henne. Det jeg som mor skulle fortalt henne – det lærte hun fra de eldre guttene. Da jeg ville snakke med henne, var det for sent – da var hun blitt gravid, forteller moren med et sukk.

Nå har hun mistet omsorgen for alle barna sine. De er tatt av barnevernet og plassert på ulike hjem rundt i byen fordi hun ikke kunne ta vare på dem.

BÆRER IKKE NAG
Nelly vil ikke kritisere eller bære nag til moren sin. I stedet forsøker hun å tenke positivt. Hun har alltid et smil på lur og er ivrig etter å gjøre det bra. Hun lærer nye ting hele tiden, men fortsatt har hun mye å lære om barnestell, som å huske å skifte bleier ofte nok og sjekke at ikke klærne er blitt våte.

– Jeg må lære dette nå. Men jeg føler jeg har mye energi, og jeg er ivrig etter å lære. Jeg er jo en ganske ung mor, men jeg tenker at datteren min er en god gave til meg. Fortiden kan hun ikke gjøre så mye med. Så hun prøver å se fremover.

– Når jeg tenker på fremtiden vår sammen, gir det meg styrke og glede. Dersom jeg fikk en ny sjanse, ville jeg selvsagt gjort mye annerledes. Jeg ville for eksempel gjort mer for mamma i stedet for å leke voksen ute på gata. Men nå er jeg her og prøver å bli den beste moren jeg kan for datteren min. Vi har det fint sammen, og jeg forsøker å gi henne en annen fremtid enn det jeg fikk. Nå skal hun ta ei økt i mødresenterets bakeri og bake julekaker, mini-muffins og alfajores, en kjeks med melkekrem i midten. Hun liker godt å være i yrkespraksis i bakeriet. Men baking er likevel ikke med i fremtidsplanene hennes, for drømmen er å bli mekaniker.

– Kanskje litt rart for ei jente, men jeg liker å mekke. Jeg vil gå på yrkesskole og bli den beste kvinnelige mekanikeren i hele landet, sier hun og ler mot den vesle jenta si.