Gå til innhold Gå til navigasjon

Lærer Leyas bønn

Lærer Leyas bønn

De fleste barna her har mistet nær familie. Det beste for dem er å komme på skolen, få noe annet å tenke på, sier lærer Leya. Hun står midt blant flyktningebarn som er klar for å lære, men som mangler skole.

Alle flyktet hals over hode. De kunne ikke lete etter noen. Ikke ta med seg noe. Det var ikke tid. Det som gjaldt, var å komme seg bort. Barna fortalte meg om soldater som kom til landsbyene. Som skjøt rundt seg, drepte, lemlestet, voldtok og brant alt. 

Jeg sitter i flyet klar for avgang. Kabinpersonalet gjennomgår sikkerhetsrutinene, og de velkjente ordene 
lyder:  « I tilfelle en nødsituasjon oppstår, vennligst ikke ta med deg noen eiendeler ved evakuering.» Da slår det meg at det var slik de hadde det, flyktningene fra Sør-Sudan jeg nettopp har møtt i flyktningeleiren i Moyo, nord i Uganda. Det eneste de kunne gjøre, var å løpe og komme seg unna for å berge livet. 

Gir barna undervisning
Jeg lukker øynene og ser for meg læreren Leya som jeg møtte i skyggen under et tre i flyktningeleiren. 
Hun har 90 små elever som hun lærer bokstaver, tall, sanger, rim og regler. Under de andre trærne i nærheten sitter flere klasser. Og midt i en barneflokk står hun og gestikulerer ivrig: Læreren Leya – en overlever.

–  Jeg så mannen min bli drept. Soldatene skjøt ham, men jeg måtte bare la ham ligge igjen. Det var så forferdelig vondt å gå fra ham. Heldigvis klarte jeg å få barna våre med meg, og vi løp inn i jungelen, forteller Leya sorgfullt. I to måneder levde hun og barna i villmarken. For ett år siden krysset de grensa til Uganda og kom i sikkerhet i flyktningeleiren. Her lever omkring 700 000 mennesker, mange av dem er barn. 9 av 10 barn i skolealder får ingen undervisning, for det finnesikke nok skoler. Men Leya er her, og hun skjønner hva som må til.

Leya peker på hodet sitt og forteller at det eneste hun har fått med seg, utenom barna, er vettet. – Kunnskapen sitter jo i hodet mitt, sier hun fornøyd og smiler
– Det jeg kan og vet, bærer jeg jo inni her, uansett hvor jeg er. 

Barn trenger skole!
For Leya er det viktig å gi kunnskapen videre. Hun ser utover klassen sin. – De trenger å bruke hjernen sin, lære nye ting.  Det er altfor få skoler, og altfor mange barn som bare slenger rundt her. Vi trenger flere skoler og flere lærere,sukker hun og ber meg innstendig om å hjelpe dem. 

– De du ser her kan bli lærere, sykepleiere, bønder, politikere og alt vi har bruk for.  En dag skal vi hjem igjen til et fredelig Sør-Sudan. Da må vi ha kloke hoder som har mye kunnskap, og varme hjerter som vil godt.Og disse kan jeg være med på å forme, sier Leya og ser smilende utover flokken sin. Så fortsetter hun undervisningen, og barnas hender fyker i været.  

Jeg åpner øynene igjen idet flyet takser utover rullebanen. Sikkerhetsrutinene er gjennomgått, og jeg skal igjen få lov til å reise hjem til familie og venner. Så heldige vi er som lever i trygge Norge! Samtidig kjenner jeg på en plikt og et ansvar for å hjelpe barna og læreren. Både med flere skoleplasser og bedre skoler, for skolegang gir selvtillit, kunnskap og håp.

Nå skal vi i Strømmestiftelsen starte opp skoler for disse barna. 
Men vi klarer det ikke alene, vi trenger din hjelp! 

Ved å gi, kan du og jeg også være med på å skape kloke hoder og varme hjerter hos barna i flyktningeleiren. Blir du med?

 

Mvh Gro Justnæs Kiledal, Strømmestiftelsen