Gå til innhold Gå til navigasjon

Gikk i fire dager for å komme til friheten

Gikk i fire dager for å komme til friheten
Viola var på flukt i fire dager før hun nådde frem til Uganda. Det er så vondt det vi har opplevd. Men nå må vi se fremover, sier den unge moren i bosettingen i Uganda

– Det var krigen som sendte oss på flukt. Jeg var på skolen den dagen. Jeg husker det så godt, forteller Viola Yobu. Øynene blir blanke når hun tar oss med tilbake til den tunge dagen.

– Det var så fint der. Vi hadde mango på trærne, vi hadde kassava og millet og dyrket det vi hadde bruk for. Vi gikk på skolen og så fremover, sier Viola og tørker tårene.

Soldatene kom

– Da soldatene kom hadde vi friminutt. Noen av oss spilte fotball. Andre gjorde andre ting. Først skjøt de en eldre mann som hadde dyrene sine på idrettsbanen, så skjøt de en eldre dame og så tre andre. Jeg så seks personer ble drept den dagen. Vi ble redde og løp i alle retninger da de begynte å skyte. Jeg løp til markedet der jeg trodde moren min var. Men hun var ikke der, forteller Viola.

Tårene renner når Viola forteller om flukten til Uganda, og om livet de måtte forlate hjemme i Kajo-Keji.

Sviktet igjen

20-åringen sitter sammen med et titalls andre jenter i leiren Palorinja, en av de første bosettingene for flyktninger fra Sør-Sudan her i Nord-Uganda. Tårene renner, det blir så stille. Alle kjenner på smerten, bærer på de samme vonde historiene. Borgerkrigen og lederne deres har sviktet dem igjen. De hadde sett naboer, venner, kjente og ukjente bli drept, meid ned av soldatene. Venninner er voldtatt og etterpå drept. Sårene er så dype og minnene er så mange og vonde. Det er litt over et år siden de kom hit.

 

– Soldatene stoppet meg. De ville vite hvor jeg skulle. Mor hadde gitt meg noen penger. Soldatene fant dem. De tok alt fra meg, forteller Viola.

Ble mor

Viola giftet seg og ble mor da hun gikk i femte klasse. Da møtte hun også slutte skolen. Hun hadde blitt lei av at foreldrene aldri hadde penger og at hun ikke fikk det hun ville ha. Hun møtte en gutt og giftet seg. Men han brydde seg verken om henne eller barnet, og Viola flyttet tilbake til foreldrene. To år senere begynte hun i sjette klasse, og fullførte sjuende klasse. Så kom krigen igjen, og Violas skolegang ble igjen satt på vent.

På flukt

– Jeg var så redd, jeg visste ikke hva som ville skje med meg, sier hun, med gråtkvalt stemme. Den første natten på flukt sov hun hos noen slektninger i en nabolandsby. Der fikk hun vann og mat.
– Mor hadde gått mot Uganda, det visste jeg. Hun var ikke på markedet, og heller ikke hjemme da jeg kom hjem. Men soldatene hadde vært der. På gårdsplassen fant jeg en av naboene. Han var drept.

Jeg gikk i fire dager og sov under åpen himmel. Jeg var sulten og tørst og det var slitsomt å gå uten vann og mat. Jeg fikk vann når jeg møtte folk som hadde, og fordi de hadde vondt av meg fikk jeg ofte også mat av dem, forteller den unge jenta.

Fremtiden

Fremme i Uganda møtte hun familien sin. De har fått sin egen hytte og forsøker å bygge opp et liv igjen. Dagene går til å hente vann og hente ved - noe som slett ikke er helt ufarlig, og Viola forteller om jenter som blir angrepet og voldtatt når de er i skogen for å finne ved. Det har også hendt at jenter er blitt drept på slike turer, som ofte kan ta både fem og seks timer. Så må hun gjøre rent, lage mat. Og fem dager i uka, fra 12 til fire, er hun med Bonga-klassen. Bonga er et swahili ord og betyr dialog. Her lærer de om respekt, om hygiene, ernæring, ansvar, renhold. Og så snakker de sammen og deler historier med hverandre.  Det er så mye å snakke om, vonde og grusomme opplevelser om drap og overgrep. Om utfordringer og frustrasjoner i bosettingen de er kommet til, og tanker om fremtiden.

 

Viola i sort og hvitstripete genser, sammen med noen av de andre jentene i Bonga-klassen. Det er vanskelig når vi ser bakover, derfor er det viktig å se fremover sier Viola.

 

 

– Det er så vondt dette vi nå opplever. Alt vi eide og alt vi elsket måtte vi forlate hjemme i Sør-Sudan. Men nå må vi se fremover. Vi må se at Bonga er en mulighet for oss, at vi lærer noe der og får lære et yrke vi kan bruke for fremtiden, og ikke tenke på hva våre ledere stjal fra oss. Det er vanskelig når vi ser oss bakover, derfor er det desto mer viktig å se fremover sier Viola, med et forsiktig smil.

Håp

– En dag håper vi at vi kan reise hjem til moderlandet vårt. Men nå er vi her. Nå må vi være sammen, være en stemme og en stamme og bygge et fellesskap. Her må vi alle, fra ulike stammer og grupper arbeide sammen, snakke sammen og være sammen. Det må vi for å kunne gå videre sier Ester Yobu, en eldre kvinne. Det er kun forsoning som kan skape fred mellom oss og en ny fremtid for Sør-Sudan, sier hun.