Gå til innhold Gå til navigasjon

Frivillige lærere redder skolene i Sør-Sudan

Frivillige lærere redder skolene i Sør-Sudan
– Situasjonen er svært vanskelig, men dette er det vi har, sier rektoren ved denne skolen i Sør-Sudan.

Lærerne er borte, klasserommene er neste borte, og bare et lite fåtall av elevene er kommet. Men rektor Salwa Sulelako forsøker likevel å holde motet oppe - så godt hun kan.

Tekst og foto: Egil Mongstad

Det er lenge siden veggene på sørsiden av Zira barneskole i Aweil ble borte. De ble skutt sønder og sammen i kampene om byen da Aweil var okkupert av Nord-Sudan, og byen ble frigjort av styrker fra Sør-Sudan. Siden har tiden gått, og det er ikke mye igjen av veggene til skolen, som ble bygget på 1960-tallet.

I ett klasserom er taket i ferd med å falle ned, og ett annet er innredet i en kontainer. Når temperaturen stiger til over 40 grader, som den gjør nesten hver dag her, er kontaineren mer som en stekeovn fremfor et klasserom.

– Situasjonen er svært vanskelig, men dette er det vi har. Vi må gjøre noe, og vi trenger minst to nye klasserom. Men verken vi eller regjeringen har penger til det. Det er en stor utfordring. Foreldrene vil heller ikke sende barna sine hit fordi de er redde for at det ene klasserommet kan falle i hodet på dem, sier rektor Salwa Sulelako, som bare har vært rektor her i et år.

For kostbart for de fattigste
Fattigdom gjør slett ikke tingene bedre.
– Svært mange kan ikke kan betale skolepengene på 30 pund (10 kroner) for et helt år. I tillegg kommer eksamensavgiften på 10 pund (3,50 kroner), og skoleuniform som koster fra 60 til 80 pund (20 – 25 kroner), alt etter hvor mye tøy som går med. Tidligere hadde vi mat til barna, men ikke nå lenger, noe som også gjør at foreldre ikke sender barna sine hit, sier rektoren. Hun forteller at nærmere 100 elever fra første til femte klasse har registrert seg til dette skolesemesteret. 40 av dem er jenter. Men det er plass til flere, kanskje et par hundre til, og hun håper det kommer flere. Men hun er slett ikke sikker.

Lærerne blir borte
I et av de åpne klasserommene sitter en liten gjeng med barn som får undervisning. Høyt leser de bokstavene, en for en på engelsk, repeterer og repeterer. De sitter rett på betonggulvet. Rundt dem ligger rester av murstein, støv og skitt. Den brennende varmen pumper inn i rommet og svetteperler pipler frem på støvete kinn. 

Til tross for at det er åttende mars og den internasjonale kvinnedagen og offentlig fridag, så har disse barna kommet til skolen. De to siste lærerne på skolen tar seg av dem. De er frivillige, har ikke lærerutdanning  og arbeider gratis hver dag. De seks andre lærerne som er ansatte og får lønn, har ikke kommet tilbake etter ferien, og rektor Sulelako er usikker på om de i det hele tatt vil komme. (Artikkelen fortsetter under bildet)

skole-ss3
Rektor Salva Solelako fortviler over skolen som ikke har annet enn falleferdige bygninger som foreldre kvier seg for å sende barna til.

Frivillige entusiaster  
– Vi forsøker å gjøre det beste ut av dette. Jeg gikk selv på denne skolen. Nå vil vi gi noe tilbake. Det er trist å se skolen. Men det er så lite vi kan gjøre med det. Det er nettopp derfor vi er her – for å hjelpe, sier de to frivillige lærerne, Philip Garang (26) og Nicola Dok (25). De er de eneste som holder undervisningen i gang på den vesle, nedfallsferdige skolen.

Begge to er ferdige med grunnskolen, men mangler eksamen fra ungdomsskolen.

– Jeg har ikke penger til å betale for eksamen. Men jeg håper å klare det i april. Da kan jeg studere videre, sier Philip Garang. Han liker å undervise og vil gjerne gå lærerskole og bli lærer.

– Regjeringen prioriterer ikke utdanningen i landet vårt. Jeg ble selv undervist av frivillige. Det er trist å se hvordan myndighetene ikke tar vare på barna. Se på skolen her hvordan den ser ut! Samtidig har vi mange store utfordringer, og utdanning er kanskje ikke det som kommer først. Men jeg liker å undervise. Derfor vil jeg være med å gi mitt. Uten utdanning kommer ikke dette landet noen steder, og vi får ikke utvikling, sier Nicola Doc, og får støtte fra vennen Garang:

– Utdanning er jo selve nøkkelen til livet! sier han overbevist.

Gode rollemodeller
Foreldrene liker ikke at de arbeider gratis, men de aksepterer det.

Vi har valgt dette og ønsker begge å bli lærere. Vi ønsker å bety noe som kan gjøre en forskjell for barna. De trenger rollemodeller, og vi vil vise at det er mulig å gjøre noe med egen situasjon. Det er viktig at vi gjør dette. Kanskje kan vi studere ved lærerskolen her i Aweil? sier de to. I klasserommene er det verken kart, pulter, plakater eller andre hjelpemidler. De har heller ikke bøker eller nok kritt. Men rektor Sulelako har i alle fall to motiverte, frivillige lærere som bruker ungdomsårene på noe de ser betyr noe.

Kan vi være rollemodeller for disse barna og hjelpe dem og rektor og skolen til å bety noe for fremtiden til barna, så er det vår glede, sier Nicola Doc og Philip Garang.