Gå til innhold Gå til navigasjon

Fra gjetergutt til skolegutt

Fra gjetergutt til skolegutt
Isufou er nå stolt skolegutt!

Han er 12 år gammel. Han har aldri gått på skolen – før nå. Speed School har gitt Isofou en sjanse til å få utdanning – noe faren hans aldri fikk.

– HVORFOR skulle jeg sende sønnen min på skolen? Jeg har klart meg godt uten utdanning. Da jeg kom hit var det bare trær, busker og kratt her. Folk trodde jeg var gal som ville bygge noe her. Men se hva jeg har fått til! Jeg har fjernet hvert tre, tatt opp hver en rot og plantet hver bomullsplante. Jeg kom hit med en okse for 17 år siden. Nå har jeg 70 kyr, 12 personer som arbeider for meg og en stor familie. Men jeg kan ikke lese en eneste bokstav, sier storbonden Mussa Koulobaly.

Men nå har Mussa bestemt seg for at gutten skal få gå på skole. Med Speed School i landsbyen har det blitt mulighet for sønnen som alt er blitt 12 år, og skulle vært i femte klasse.

–Å sende han på skole var en vanskelig avgjørelse å ta, for jeg trengte arbeidskraften. Men bror min mente det ville være bra for gutten. Ingen av de andre barna jeg har går på skole, sier storbonden.

Det er tidlig morgen når Isufou Koulobaly står opp. Skolen Isufou går på ligger i landsbyen Dovong helt sør i Mali, noen timers kjøring utenfor byen Sikasso.

I klassen er det 25 barn fra åtte til tolv år. 14 jenter og 11 gutter. Klokka er sju og gutten er på vei ut av hjemmet. Ikke lenge etterpå sitter 12-åringen på sykkelen og trør de sju kilometerne det er til skolen.

Med seg i ryggsekken har han bøkene og matpakken til lunsj. Skolen begynner klokka åtte og varer frem til klokka 12. Så er det pause frem til klokka tre. Da går de fleste andre elevene hjem og spiser. Men Isufou, og flere andre med lang skolevei, må være på skolen frem til de begynner igjen om ettermiddagen.

I pausen spiser de lunsj, og ofte spiller de fotball – en av favorittsyslene til 12-åringen når han ikke må jobbe med lekser eller hjelpe far med gårdsarbeid. Undervisningen slutter klokka fem. Da sykler den unge gutten de samme kilometerne hjem igjen. Sykkelturen tar om lag en time hver vei. 

– Jeg ville så gjerne på skolen, for jeg hadde så lyst til å lære. En dag etter at vi hadde høstet inn bomull, fortalte far at jeg skulle få lov. Onkel hadde snakket med han og sagt at jeg måtte få lov. Det ville være bra for alle, hadde han sagt.

– Og nå er jeg der, og jeg liker det. Nå kan jeg snakke litt fransk, jeg har lært å lese og skrive. Alt er så spennende! Når jeg var hjemme, måtte jeg arbeide. Vi har ikke nok folk til å arbeide for oss, så jeg måtte gjete sauene, se etter kyrene og gjøre annet arbeid hjemme på gården. Men jeg likte det ikke. Jeg ville ut, jeg ville lære.

– Jeg hadde tre venner som alle gikk på skolen. De lærte så masse som ikke jeg visste noe om. Når de fikk en tekst på skolen som de måtte lese, så kunne ikke jeg. Jeg følte meg utenfor. Det var så mye jeg ville vite, men som jeg ikke kunne ta del i, sier den unge gutten. Han drømmer om at han en dag kan utdanne seg til lærer og lære andre barn det han selv har lært. 

Isufou måtte gjete kyrne fordi faren ikke hadde råd til å sende ham på skolen. Nå er han stolt skolegutt.
Det kryr av liv inne på gårdsplassen der Isufou bor. I et område arbeider noen kvinner med å lage mat. To ildsteder er fyrt opp, og to jenter står og rører i store gryter. Noen sitter og sorterer bønner og noen stauker mais til fint mel i store trekar. 

Utenfor et av husene ligger fire kvinner og slumrer dovent i den varme ettermiddagsluften. De er omreisende fra hausafolket fra Nigeria og får bo her. De selger ulike typer naturmedisin og urter. Husbonden sjøl sitter på en bambusmatte på gårdsplassen. 

– Det er arbeidskrevende å være bonde. Jeg lager kompost til å gjødsle jorda med. Alt må jeg gjøre med håndkraft. Men jeg tror sønnen min kan lære noe på skolen som jeg vil få nytte av. Jeg er glad han er der. Dessuten tror jeg kunnskapen, og det han lærer, vil være godt med tanke på fremtiden hans, sier Mussa Koulobaly som har fire koner, og 23 personer i storfamilien til å ta seg av.

Han innser at dersom han sjøl kunne lese og skrive, ville tingene også vært mye enklere for ham.

– Det har nok hindret meg i å gjøre ting som har vært viktig for å ta riktige beslutninger. Og når jeg skal selge bomullsavlingen min om høsten, så er det ikke helt greit at jeg alltid må ha hjelp, for å få med meg viktig informasjon som jeg ikke kan lese meg til, sier Mussa. 

Han håper sønnen kan gjøre det så bra på skolen at han vil fortsette, og få seg en utdanning.
– Jeg tror jeg tok en riktig beslutning. Jeg tror guttens skolegang vil være bra for oss alle sammen, sier Mussa Koulobaly.