Gå til innhold Gå til navigasjon

Fra barnesoldat til samfunnsbygger

Fra barnesoldat til samfunnsbygger
Ikke noe land i verden har hatt så mange barnesoldater som Sør-Sudan. Peter Chol var en av dem.

Peter Chol ville ikke mer da krigen hadde tatt barndommen, ungdomsårene og vennene hans. Etter ti år med drap, smerte, tårer og krig, satset han alt på vinne livet og friheten.

Peter ville stikke av fra militæret. Ble han tatt, kunne alt skje. Alternativet var å fortsette i hæren med livet som innsats, og en dag tape det. Peter Chol satset, og livet vant. 

Tekst og foto: Egil Mongstad, Strømmestiftelsen

Ikke noe land i verden har hatt så mange barnesoldater som Sør-Sudan. Peter Chol var en av dem. Fortsatt finnes det mellom 15 – 16 000 barn som er soldater i dette landet.

– Jeg vet ikke helt hvor gammel jeg var. Men de kom til landsbyen vår. De drepte og truet. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte bli med dersom jeg ville leve. Jeg var ikke så gammel, kanskje 12 – 13 år. Jeg vet ikke. Jeg ble tatt med til en opptreningsleir. Der ble jeg lært opp til å slåss for Sør-Sudan mot regimet i Khartoum, forteller Peter.

Det ble flere år med våpen i hånd, år fylt med sykdom, sult, smerte, å drepe eller bli drept. En dag bestemte han seg for å rømme. Han ville ikke mer. Han var på flukt i flere dager og klarte å komme til byen Narus som ligger like ved grensa til Kenya.

En dag klarte han å komme over grensa til Kenya og til Kamuma der det var en flyktningeleir.

Det har gått over 20 år siden den farlige flukten. Under et mangotre i skolegården til Yei lærerskole sitter Peter og fem andre  unge menn og snakker sammen. Siden 2002 har skolen vært støttet av Strømmestiftelsen. Siden starten i 2001 har skolen utdannet flere hundre lærere til skolene i Sør-Sudan. Skolen er så populær at det kommer studenter både fra Kenya og Uganda for å ta sin lærerutdanning her.

I en gul t-skjorte der det står «Yei teacher training college», sitter Peter og er ivrig med i samtalen. De er midt i undervisningen, og snakker om hvordan de skal planlegge og legge opp en undervisningstime i gymnastikk, der fotball står på timeplanen. For Peter er våpen og uniform byttet ut med blyanten og bøker.

– Å komme fra militæret til skolen var en stor overgang. Men jeg ville gjøre noe for landet mitt – og være med å skape noe positivt, noe som andre kunne ha nytte av. Jeg tenkte at jeg ville bli lærer. I 2002, ni år etter at jeg hadde klart å rømme fra militæret, hadde jeg fullført senior fire, og nå er jeg her. Om ett år er jeg ferdig utdannet lærer. Da reiser jeg tilbake til området der jeg vokste opp, for å være lærer. Barna trenger noen å se opp til, og jeg vil være en rollemodell for dem, sier han.

Peter mener det er helt avgjørende for utviklingen av Sør-Sudan at barn får utdanning. – Mye av volden og de konfliktene vi ser rundt i landet vårt skjer på grunn av at mennesker ikke har utdanning. Tenk for eksempel på alle som ikke har gått på skole, alle nomader som raider kveg og dreper, alle konfliktene og militsgruppene som kjemper mot hverandre. Hadde de hatt kunnskap og utdanning, ville mye av dette ikke skjedd. Men nå skjer det fordi de ikke vet. Det er dette jeg ønsker å være med på å endre, sier han.

Blikket er skarpt, men mildt. Han har sett mye, og erfart mye, han har livserfaring og kunnskap han kan ta med seg under forsoningens paraply når han skal tilbake til sine hjemtrakter i Jonglei, øst i Sør-Sudan for å undervise. Sør-Sudan har et desperat behov for lærere med fagutdanning. Hvert år i flere år fremover vil landet ha behov for 6500 nye lærere.

Landet vårt har mye å ta igjen når det gjelder utdanning, spesielt lærerutdanning, sier studentene under mangotreet. Vi som er her, er her fordi vi vil utvikle landet vårt. Vi ønsker å forandre fremtiden. Krig og ufred gjennom så mange år har gjort oss til et land der svært mange ikke har utdanning.

Selv om det å være lærer her er en av de simpleste jobbene en kan ha, så er det like fullt den viktigste jobben! Våre myndigheter satser ikke på utdanning. Det er et faktum når vi ser hvordan skolene og lærerne blir behandlet økonomisk og med utstyr.

Men for oss handler det å være lærer om kjærlighet til et land og et folk som har lidd under mangel på kunnskap så lenge. Derfor er jobben mye større og viktigere for oss enn sikker lønn og frustrasjon over en stat som ikke følger opp lærerne og skolene sine. Det at vi er her handler om vår nasjons fremtid, og den ønsker vi å være med på forme, sier Allison, Daniel og Charles og de andre lærerstudentene under mangotreet.

For Peter betyr det å bli lærer å gi barna en retning i livet der krig og konflikt ikke er en del av innholdet.

Jeg har sett så mange av mine venner bli drept og lemlestet ved fronten. Jeg vil ikke det lenger. Kan jeg som lærer hjelpe og motivere én person til å gjøre noe positivt med livet sitt, så er denne utdanningen verdt det, sier han, og minnes den verste dagen i sitt liv. Det var ikke den dagen han ble tatt, eller dagene ved fronten. Det var den dagen alle vennene hans fra tiden i militæret gikk på en landmine, ble skutt og drept i kamper han skulle vært med i dersom han ikke hadde klart å rømme.

For Peter er utdanningen han nå er i ferd med å fullføre, en måte å holde fast på drømmen om at en dag vil det blir fred og samhold i Sør-Sudan. – Jeg vet at den dagen vil komme, men jeg vet ikke når. Men gjør vi ikke noe vil den helt sikkert ikke komme, derfor satser jeg. Jeg tror og vet at jeg som lærer kan betyr noe for fremtiden til mitt land, en fremtid der det ikke er krig og konflikt, sier han. 

– Samarbeidet med Strømmestiftelsen om lærerutdanningen i Yei betyr svært mye. Siden 2002 har stiftelsen støttet skolen. Pengene har gått både til å betale studentavgift for studentene, til mat som er helt avgjørende for at studentene kommer, og noe har gått til lønn for lærerne og mye mer, sier Moses Katiende, utviklingsansvarlig ved lærerskolen.

I 2015 hadde skolen 300 studenter, og nå (i slutten av mars, red.anm.) holder de på med å ta imot studentene for 2016. – Vi vet ikke helt hvor mange det er som kommer. Så langt tror vi det kan bli rundt 100 nye, men det er alltid spenning knyttet til hvor mange studenter vi får. Der er flere grunner til det. Usikkerhet i regionen de kommer fra og fare for å reise er én, mangel på reisepenger er en annen. Sikkerhet knyttet til kamper mellom ulike militsgrupper og fronter har også mye å si. I tillegg har vi studenter her som er aktive lærere, men ikke ferdig utdannet. De kommer hit for å dyktiggjøre seg for lærerjobben og bli en bedre lærer, sier Katiende.

Men Katiende er bekymret for rekrutteringen til læreryrket.
– Behovet er enormt, men vi klarer ikke dekke det opp. Det må bli mer attraktivt å bli lærer. Vilkårene må bli bedre, og lærerne må slippe å vente flere måneder på å få lønn, noe som ofte skjer i dag. Mange mener at det å bli lærer er det samme som å bli fattig. Uten bedre lønn, og sikrere lønn, vil føere lærere slutte og finne bedre betalte jobber, mener Katiende.

Men det er tross alt flere som likevel vil bli lærere. Noen opplever det som et kall, andre søker til skolen fordi studiet er sterkt subsidiert. Gutter må betale 500 pund i semesteravgift, mens jentene ikke betaler noe.

– Noen kommer hit fordi de har et oppriktig ønske om å bli lærere, mens andre kommer fordi lærerutdanningen var den eneste muligheten de fikk, sier han.

Katiende er imidlertid helt sikker på at det aller viktigste og det helt avgjørende for all undervisning og skolegang, enten det er på lærerskole eller i andre sammenhenger, er at det blir fred og trygghet i landet.

– Skal utdanningen virke og skape utvikling, må vi ha fred og sikkerhet, sier Katiende.