Gå til innhold Gå til navigasjon

Flue på veggen

Flue på veggen
Asle Stalleland fikk være flue på veggen da en gjeng Samvad-jenter var samlet.

Bli med når jentene i Samvad, Strømmestiftelsens utdanning som gjør ungdom i Nepal til sjef i eget liv, samles for å snakke, le, gråte, rope, diskutere og lytte.

Morgensolen skinner sine forsiktige stråler inn gjennom det lille vinduet I det ellers mørke rommet, der de sitter samlet. De er 20 jenter, tre av dem med små barn som krabber eller stabber rundt på gulvet i det om lag fire ganger fire meter store lokalet. Utenom det lille vinduet og døren er veggene så å si heldekket med ulike plansjer og illustrasjoner som jentene har laget, og iveren i diskusjonen tyder på at det ikke blir noen mindre aktiv dag i dag. Jentene er mellom 13 og 19 år og deltakere i Samvad, Strømmestiftelsens utdanning som gjør ungdom i Nepal til sjef i eget liv. 

I dag står alkoholisme på agendaen. Gruppen sitter i en halvsirkel rundt veilederen, som innleder om konsekvensene av alkoholmisbruk. Så deler de seg i fire grupper, som samler seg rundt hvert sitt store papirark for sammen å kartlegge hva alkoholmisbruk fører med seg. Som tilskuer blir man slått av energien i rommet – alle er med og bidrar, de prater, gestikulerer og ikke minst skriver og illustrerer på sitt utdelte ark, fram til veilederen ber alle samle seg i plenum igjen. Nå skal det de har kommet fram til deles, og deltakerne kan få fortelle om sine erfaringer med temaet. 

Ti minutter senere er all tvil man eventuelt måtte hatt om temaets relevans skjøvet hardt og brutalt til side. Jentene har delt historier, de har snakket, de har hvisket, de har ropt, de har grått og de har funnet trøst i hverandre. En forteller om den alkoholiserte faren som tok livet sitt, en annen om bestefarens selvmord, om svigerfar som satte hele familien i gjeld på grunn av misbruket. En historie utløser den neste, altfor mange i den lille forsamlingen har foreldre som drikker og skaper utrygghet og lidelse i hjemmet. Men det er aldri langt mellom tårene og latteren her. Etter en tøff historie, tar ei jente ordet og forteller fnisende om den gangen hun smakte på det som kom ut fra hjemmebrentsapparatet. Hun ble så full at hun sovnet på gulvet. Moren ble livredd fordi hun ikke klarte å få henne til bevissthet da hun kom hjem og forsøkte å vekke henne. Venninnene brøler av latter, før alvoret igjen tar dem. 

Veilederen styrer samtalen med en imponerende ro og myndighet. Hun er selv bare så vidt passert 20 år, har lignende bakgrunn som de fleste jentene, men mot alle odds klart å skaffe seg en høyere utdanning. Ingenting i framtoningen røper det drama som har preget livet hennes de siste ukene. I september skylte enorme masser med jord og regnvann bort hjemmet hennes, og huset hennes har siden vært en presenning hengt over noen trestolper. 

Likevel holder hun altså fokus. Nå skal de prøve å analysere seg fram til årsakene til alkoholmisbruk. Igjen går de i grupper, og nok en gang lyder en jevn summing av ivrige jentestemmer mellom de fire veggene. De tegner et tre – det såkalte problemtreet – på arket, og begynner å skrive ved treets røtter – de grunnleggende årsakene: Et par går igjen – fattige foreldre med mange barn som bruker rusen som flukt fra hverdagens utfordringer, presset, særlig blant menn for å drikke og fedre som gjør det samme som kameratene. 

-Dette er det viktig å ha analysert godt, sier veilederen da gruppene presenterer sine analyser i plenum. – Kutter vi greiner eller river av blader vil treet fortsette å vokse, men hvis vi klarer å fjerne røttene, vil også treet dø. 

Nye plansjer på gulvet – gruppene setter seg sammen igjen – nå skal de finne løsninger. For sin egen familie. For landsbyen. Kanskje for hele Nepal?

Av: Asle Stalleland