Gå til innhold Gå til navigasjon

Eduardos nye liv

Eduardos nye liv
Eduardo fikk et nytt liv i barnelandsbyen Alalay.

«Av og til, da jeg var veldig kald og sulten, tenkte jeg at det kanskje hadde vært bedre å dra hjem til den varme sengen min. Men da husket jeg på hvor grusomt livet med mamma og pappa var. Jeg hadde det tross alt mye bedre på gata, alene.» 

«Eduardo» flyktet fra foreldrenes mishandling og bodde på gata i tre år – fra han var åtte til 11 år. Hver dag blir barn som Eduardo utsatt for vold og må flykte hjemmefra. Men det finnes håp. Et lys i mørke. Noen som bryr seg. Du kan hjelpe et gatebarn til å få et liv i trygghet og kjærlighet! Gi en julegave – i dag! 

Tolvåringen fra Bolivia bøyer seg ned over tegneblokka. Her får han ut mange vonde tanker og følelser. Han er god til å tegne, og drømmer om å kunne leve av det en dag. For nå kan han tillate seg å drømme om en fremtid – nå som han bor trygt i barnelandsbyen til Alalay. Det kunne han ikke før, da han bodde hjemme hos mor og far. 

«De drakk masse alkohol. Og jo mer de drakk, jo mer slo de meg. Storebroren min stakk av før meg. Han bare gikk ut av huset en dag og kom aldri tilbake. Mamma og pappa la skylda på meg for at broren min rømte, og slo meg hardt både med feiekosten og beltet. 

De dro på jobb, men kom aldri hjem edru. Midt på natta kunne de komme tilbake. Da vekket de meg og slo meg med strømledninger og batteri-kabler. De sa jeg var søppel, og at de skulle ønske jeg aldri var født. 

Jeg fikk aldri en eneste klem, et godt ord eller et kyss. Alt de gav meg, var sinnet sitt. Jeg rømte flere ganger, men de fant meg alltid og tok meg med seg hjem. En gang slo de meg over hele kroppen, og spesielt på beina, så jeg ikke skulle rømme igjen. I flere dager kunne jeg ikke gå – jeg måtte bare krype. Da jeg bestemte meg for å rømme igjen, dro jeg skikkelig langt – helt inn til storbyen, 50 mil unna. 

De første nettene på gata var de verste. Jeg var alene og hadde ingen venner. Det var mørkt, iskaldt og skittent. Det luktet råtne grønnsaker, stinkende dyr, søppel, urin og alkohol. Jeg var livredd!» 

Eduardo overlevde årene på gata ved å tigge og jobbe på markedet mot betaling i brødskalker og matrester. Om natten sov han i forlatte hus. Etter hvert fikk han en venn, «Marco», som ble som en bror for ham. De kom samtidig til Alalays barnelandsby, da politiet fikk tak i dem og sendte dem dit. Endelig var han i trygghet. Her får han både kyss, klemmer og gode ord. Han blir elsket for den han er, og sårene begynner å leges. 

Akkurat nå er det andre gatebarn som har rømt hjemmefra. De trenger din hjelp. De er sultne. De fryser. De trenger å få et håp om at livet en dag vil snu. At noen bryr seg og vil dem vel. Hjelp gatebarn – gi en julegave! 

Fakta om Alalay 

Alalay, «Gatebarnas engler» og Strømmestiftelsens gode samarbeidspartner i Bolivia, oppsøker gatebarn og motiverer dem til å forlate gatelivet. Først bor de på et mottakssenter. Deretter flytter de til barnelandsbyen, hvor de lever i hus med nye søsken og «mødre» som tar seg av dem. Her får de trygghet, kjærlighet og et så normalt liv som mulig. 

For å beskytte barnas identitet, har vi anonymisert navnene deres.