Gå til innhold Gå til navigasjon

Den lange veien til utdanning

Den lange veien til utdanning
Utdanning er svært viktig for meg, sier Sonia Akello som hver eneste helg jobber for å tjene penger slik at hun kan betale sine skolepenger.

For mange foreldre er det å betale skolepenger for døtrene sine et tapsprosjekt. Men for foreldrene til 16 år gamle Sonia Akello er det ikke slik.

For mange foreldre er det å betale skolepenger for døtrene sine et tapsprosjekt. En dag skal de jo giftes bort til en annen familie. Så hvorfor bruke penger på det? Derfor er det flere jenter enn gutter som slutter skolen etter tredje – fjerde klasse. Men for 16 år gamle Sonia Akello er det ikke slik.

Sonia går i sjette klasse på Agwayugi barneskole i Gulu i Uganda. Hun klarte ikke eksamen som skulle ta henne til ungdomsskolen, så derfor må hun ta sjette en gang til. Og nå skal hun klare det.

Hardt arbeid med glede
– Jeg vil at fremtiden skal bli bedre enn fortiden min. Derfor jobber jeg hardt for å få en utdanning. Får ikke jeg det bedre, vil heller ikke barna mine få det bedre. Derfor må det bli slik. Jeg har ikke noe valg, sier Sonia Akello.

For å tjene penger til å betale skolen, arbeider 16-åringen hver eneste helg hos naboer og andre som trenger hjelp på åkrene. Det er hardt arbeid med hakke hele dagen. Hun tjener noen shilling, og jobben gjør hun med glede. Noen timers slit hver helg gjør hun gjerne for å få en utdanning. Hun får ikke noe hjelp fra moren, som er fattig løsarbeider og tar de jobbene hun kan få. Far er død.

En vond tid
– Jeg var bare noen få år gammel da pappa døde for 14 år siden, sier Sonia, som vokste opp i en leir for internt fordrevne flyktninger. Kamper mellom regjeringsstyrker
og den fryktede Joseph Kony i Lords Resistance Army (LRA) herjet i området i flere år. Tusener av barn ble kidnappet og bortført for å arbeide som barnesoldater, prostituerte og hjelpere for den forhatte lederen av LRA. Og tusener var internt fordrevne og vokste opp i flyktningeleirer.
– Det var en svært, svært vond tid, sier Sonia.

Stolt storesøster
Hver eneste skoledag er hun oppe klokka seks. Skal hun rekke frem til skolen som begynner klokka åtte hver dag, må hun starte hjemmefra senest klokka halv sju.
– Jeg er stolt over søstera mi, sier storesøstera Evelyn. Hun er 26 år gammel og har aldri gått på skolen selv. 

– Det er vanskelig når en ikke kan lese. Jeg kan bokstavene og jeg kan skrive dem, men jeg forstår ikke hva de betyr og kan ikke sette dem sammen. Krigen gjorde at jeg ikke fikk utdanning, forteller hun.

Hun bor sammen med mannen og flere andre i familien i landsbyen Abye som ligger et par timers gange fra skolen. Inne på deres område er det flere hytter der storfamilien bor sammen. For Sonia er skolen nå hennes mulighet. Hun drømmer om å bli lærer. Og en ting er hun helt sikker på, hun vil ikke gifte seg før hun har en utdanning.

Skolens utfordringer
Rektor George Oriem, ved Agwayugi grunnskole er imponert over innsatsen mange av elevene hans gjør for å komme på skolen. Sonia er en av dem med lengst skolevei, og må være på skolen hele dagen frem til hun kan gå hjem klokka fem. 
– Noen av barna har heller ikke skolemat, og flere har heller ikke spist før de kommer hit. Det er et stort problem. Det svekker konsentrasjon og evnen til å lære. Men
vi har ingen sjanse til å tilby elevene skolemat slik noen skoler gjør, sier han.

Skolen har 1032 elever og 15 lærere; Fire er lønnet av foreldrene, og de andre er det staten som tar seg av. I hver klasse er det en lærer og over 100 barn. 
– Store klasser er en utfordring. Men til tross for det så har vi fått til økt trivsel blant elevene, lærerne trives bedre, og flere elever klarer prøven som tar dem videre til ungdomsskole, sier Oriem. Han er ikke i tvil om at samarbeidet med Strømmestiftelsen og organisasjonen Charity for Peace (CFP) er noe av grunnen til det.

– De har introdusert idrett og fotball, og det er med og øker trivsel og læring. De har gitt lærerne våre etterutdanning, jobber med oss for å opprette foreldregrupper og motiverer foreldrene til å ta ansvar. De hjelper med lærebøker og betaler for årlige tester slik at elevene er forberedt til den endelige og avgjørende testen de må ta for å komme videre til ungdomsskolen. Alt dette betyr så uendelig mye for elevene og jenter som Sonia. Vi er blitt en helt annen skole nå. Trivselen er mye større og resultatene mye bedre enn hva vi hadde for noen få år siden, sier rektor George Oriem.

Det er ettermiddag. Sola kaster lengre og lengre skygger over asfalten når elevene er på vei hjem. En skoledag er over, og Sonia går hjem sammen med vennene sine.
Hjemme venter skolearbeid og huslige oppgaver, og for svært mange også dagens første måltid.