Gå til innhold Gå til navigasjon

Byttet ut lærbeltet med kjærlighet og omsorg

Byttet ut lærbeltet med kjærlighet og omsorg

35 år gamle Gladys Jumo Lliuyacc forsøker å få med seg alt som kan gjøre livet og hverdagen bedre for familien i fjellene i Lircayccosa. Derfor ble hun med da organisasjonen Tierra de Ninõs startet en kvinnegruppe i landsbyen.

Det er sommer i Peru. Ved kysten strekker termometeret seg over 30 grader. Men her i fjellene har ny- snøen lagt seg over natten, og morgentemperaturen kryper til noen grader over null. 36 år gamle Urbone Jacome Peralta er på vei til åkeren når vi kommer. Her har han og kona Gladys bodd og dyrket jorda siden de giftet seg da de var 17 og 18 år gamle.  Og her vil de fortsette å bo. 

– Livet kan være hardt her, men det er et godt liv. Vi har vår frihet. Vi har frisk luft og fin natur, og vi slipper alle kostnadene med å bo i en by. Men vi vet ikke om barna våre vil fortsette dette livet når de blir voksne. Det må de selv bestemme, sier de samstemte.

Under det tykke ullsjalet og ponchoen de bærer forsøker de å riste varmen inn i kroppen. En kald bris trekker gjennom det vesle dalsøkket. I en skråning på den andre siden av dalen har noen tent et bål. Røyken stiger og legger seg gråhvit oppover åssiden. Snart vil solen stikke sine stråler og varme folk og fe også her på over 4000 meter over havet.

BEDRE HELSE
– I flere generasjoner har det bodd folk her. Vi har en rik kultur og historie å ta vare på, og vi har gjort ting på vår måte, sier Gladys på morsmålet sitt, Quechua.

Språket tales av over 10 millioner mennesker i Andesfjellene i Sør-Amerika og er i dag også offisielt språk i Peru, Bolivia og delvis i Equador.

– Men det betyr ikke at vi ikke må lære nytt. Kvinnegruppa, som også mannen min av og til er med i, har lært oss svært mye og gjort at både vi og barna våre har fått det mye bedre, sier hun og forklarer:

– Vi lever litt på en annen måte nå. Barna våre får bedre og mer variert og næringsrik mat, og vi har lært hvor viktig det er med både frukt og grønnsaker. Barna får kos og klem, og vi sier hyggelige og positive ting til dem. Før var det ikke så viktig for meg om barna spiste maten sin eller ei, det fikk de bestemme sjøl. Nå er det selvsagt ikke slik.

– Nå spiser vi alle, og vi varierer kostholdet. Vi bruker bønner, koker og steker fisk, bruker våre egne poteter, grønnsaker og egg, og så har vi kjøtt når vi har sjanse til det. Og vi kjøper frukt når vi har penger til det. Jeg lager også god matpakke til barna våre når de er på skolen, for jeg vet hvor viktig det er med næring for å lære.

– I gruppa snakker vi også mye om helse og hygiene og om hvor viktig det er. Før måtte vi for eksempel nesten tvinge barna våre til å vaske seg. De forstod ikke hvorfor de måtte det. Nå kan vi forklare det for dem, og de forstår at det vil gjøre dem mindre sjuke. Vi er mye friskere nå enn vi var før, sier Gladys og smiler beskjedent.

USIKKERT JORDBRUK  
På gården dyrker de poteter, rotgrønnsaken oca, bønner, bygg, hvete og havre. De har to lamaer, to kyr og 28 sauer. Men kulde, høyden og den skrinne jorda gjør at det ofte er små avlinger. Det er bare poteten og oca som vokser godt i fjellene i Peru.

Dessuten har klimaendringene også gjort at det er mer skiftende og mindre forutsigbart vær.
– Det gjør alt mer usikkert. Får vi en kald og tørr sommer blir avlingene små. Det er så mange ting som avgjør dette, sier Gladys og mannen.

SOV I HULER  
De har gitt barna en sau hver som de har ansvar for. Trenger de penger til skolen eller andre ting de har spesielt bruk for, er avtalen at de kan slakte sauen og selge kjøttet.
– For oss er dette en måte å ansvarliggjøre barna våre på og lære dem til å ta noen beslutninger når de trenger det. Men kanskje enda mer viktig er det at barna våre har fått det bedre fordi vi bryr oss om dem på en helt annen måte enn før. Nå snakker vi med dem, gir dem oppmerksomhet og kjærlighet, holder rundt dem, gir dem en klem og viser at vi er glade i dem.

– Før sov vi alle på samme rom. Nå har barna sine rom og vi vårt. Vi har det alle mye bedre nå. Vi bryr oss rett og slett om barna våre, sier Gladys og forteller om barneår på flukt i fjellene fordi faren var etterlyst av regjeringshæren som mente han var terrorist og med i geriljagruppen Lysende Sti.

–  Vi sov i huler, i bortgjemte hus og holdt oss skjult i fjellene. Vi hadde lite mat, det var kaldt, og i lange perioder var vi på flukt. Det var en vond tid. Pappa ble tatt. Regjeringshæren torturerte ham i fengselet slik at han til sist døde, forteller hun.

Mamma Gladys sammen med datteren Miriam. Nå forstår vi hvor viktig det er å gi barn kjærlighet, sier Gladys.

KJÆRLIGHET
– Vi opplevde så lite kjærlighet da vi var barn, derfor forstod vi ikke hvor viktig det er å vise dette til våre egne barn. Men Tierra de Ninõs har gitt oss noe som har forandret alt – kjærligheten til barna våre, sier Gladys og lyser opp i et nesten tannløst smil.

Hun henter en kopp vann fra en beholder der alt vann er kokt og rent, og viser oss matskapet med grønnsaker og frukt. Mannen sitter ved ovnen og fyrer, og ved ovnen sitter en kattunge og forsøker å tørke den våte pelsen.

Fra matskapet henter Gladys et egg som hun legger i det kokende vannet.
– Det skal Miriam ha, sier hun og gir datteren en god klem. Hun er fem år gammel. I hånden holder hun en pose kjeks som hun spiser, mens den vesle kattungen ser på med bedende øyne. 

Både Gladys og mannen Urbone har gått på skole, hun i sju år og han i tre.
– Vi vil at barna våre skal få utdanning. Å arbeide med jorda er hardt. Jeg håper de vil studere og lære et yrke som gir dem en god jobb og en fast inntekt. Det er drømmen min. Vil de studere når de er ferdige med ungdomsskolen, så skal vi gjøre vårt for å støtte dem i det. Men vil de ikke, så kan vi ikke nekte dem, sier Urbone.

SLUTT MED KRANGLING
Utenfor huset har de plantet blomster og lagt en liten gangsti mellom byggene. På veggene har han begynt å kalke, og det er han som steller blomstene. Han lager også mat og hjelper til hjemme.

–  Nå respekterer vi hverandre og arbeider sammen. Før kranglet vi ofte, og det hendte at vi sloss. Verken vi eller barna hadde det bra. Vold i hjemmene og mye alkohol er dessverre svært vanlig her, og vi var ikke annerledes, forteller de.

Men mannen min har sluttet å drikke. Vi har det mye bedre nå. Før slo vi barna våre med et lærbelte når de ikke var lydige. Men det har vi sluttet med. Jeg likte det aldri, det var vondt å gjøre det, sier Gladys. 

Her i fjellene har de bodd hele sitt liv. Og her vil de fortsette å bo. Når de har bruk for penger, drar de til storbyene eller til kaffeplantasjene i jungelen for å arbeide.
–  Før reiste vi alle sammen, men nå er det bare mannen min som drar. Etter noen måneder kommer han hjem med 500 – 600 soles, (1250 – 1500 kroner) Det betyr så mye at vi kan dette, det er helt avgjørende for oss, sier Gladys. 

Hun ser på mannen sin.
– Uten Tierra de Ninõs hadde vi nok fortsatt som før. Dette har forandret livene våre, sier hun.