Gå til innhold Gå til navigasjon

Bokstavsmia i Kai

Bokstavsmia i Kai
Dette er en helt ny verden for oss, sier Alimata Sogodogo Dembele, som nå gleder seg over at bokstavene har fått mening og tallene betydning. Her er hun sammen med de andre kvinnene i klassen.

Alimata Sogodogo Dembele smiler sitt bredeste smil. Bakerst i kroken sitter den unge kvinnen, som er i slutten av 20-årene. Våkent følger hun med på det som skjer framme ved tavla. Sammen med 25 andre kvinner er hun på voksenopplæring. Hun lærer å lese og skrive.

Tekst og foto: Egil Mongstad, Mali

– Dette er jo helt fantastisk. Før kunne ingen av oss verken regne, lese eller skrive. Vi var helt «fortapte». Livet uten utdanning er som en kylling i et rom med åpne dører og vinduer og la den gå der helt fritt. Etter en stund ville den være borte. Flere av oss kunne ikke en gang slå et telefonnummer. Vi kunne ikke lese vår egen fødselsattest, eller lese på skilt for å se hvor vi var når vi tok bussen. Ofte ble vi lurt på markedet. De som kjøpte fra oss kunne lure oss på vekta fordi vi ikke forsto, og dermed fikk vi mindre enn det vi egentlig skulle ha, sier Alimata.

– En av de største utfordringene vi har her er at det er så få som kan lese og skrive. Det får store konsekvenser for dem det gjelder og for hele samfunnet generelt. Skal kvinnene delta i utviklingen av sitt eget samfunn, er det en forutsetning at de kan lese. Derfor gjør vi noe med det og har opprettet disse kvinneklassene, sier Awa Traore.

Hun arbeider i organisasjonen Gradeecom, og er koordinator for voksenopplæringssentrene og leder for spare- og lånegruppene i Kai.

Tre timer hver dag, fem dager i uka, i fem måneder over to år skal Alimata, sammen med de andre kvinnene i gruppa, stille på skolebenken for å lære å lese, regne og skrive. De skal også lære fransk og kunne føre en samtale på fransk. Opplegget og timeplanen er lagt opp slik at undervisningen ikke kommer i konflikt med viktige gjøremål hjemme, eller med den viktige tiden på året da de skal plante, så og høste. I de sårbare og tørre landbruksområdene er det viktig at alle stiller når vårarbeid og innhøsting foregår.

58 år gamle Warabata er den eldste kvinnen i gruppa.
– Det er utrolig! Jeg er en av de eldste i landsbyen og har aldri kunnet lese eller skrive. Og nå kan jeg skrive navnet mitt for aller første gang, sier hun med et stort smil og skriver navnet på tavla mens de andre klapper. 

Og mennene deres - jo - de heier på konene sine.
– Mannen min og jeg er enige i at dette skal jeg gjøre. Han arbeider med sitt og jeg er her på skolen tre timer om dagen. Vi forstår begge hvor viktig det er å få lese- og skrivekunnskap, så dette er vi begge to helt enige om, sier Alimata.