Gå til innhold Gå til navigasjon

Et liv i tjeneste for andre

Et liv i tjeneste for andre
Dordi Børte gav bort alt hun eide i sitt testamente.– Det er ingen i min slekt som er overrasket over at jeg testamenterer bort det jeg eier til veldedighet. De har alltid visst at det er det jeg ønsker, forteller hun.

På 60-tallet kjørte helsesøster Dordi Børte (97) rundt i en folkevogn i Tanzania for å behandle leprasmittede. Hun har viet hele livet til å hjelpe andre, og testamenterte til slutt bort alt hun eide til Strømmestiftelsen og Kirkens Nødhjelp.

97 år gamle Dordi Børte lener seg forover i stolen på Kolsåshjemmet i Bærum. Det lille rommet hennes er fullt av minner fra et langt yrkesliv som helsesøster i Tanzania, India og Sør-Korea. Hun blar i et fotoalbum og peker på en yngre utgave av seg selv, iført lette linklær på den afrikanske landsbygda. 
Dordi viser frem fotoalbumet sitt fra livet på den afrikanske landsbygda.– Vi var to helsesøstre fra Norge, som fikk et enestående tilbud om å arbeide i Brukoba-området, ved Victoriasjøen i Tanzania, minnes hun.
Dette var tidlig på 60-tallet, et tiår da dødelige sykdommer som kolera og lepra herjet sør for Sahara.
– Det var dyrt med medisin, og mange hadde ikke råd til nødvendig helsehjelp. For å få ned tallene på barnedødelighet i Tanzania, arbeidet vi mye med mødre og barns helse. Vi ga vaksiner og delte ut medisiner, forteller hun.
Det var lange avstander mellom landsbyene som manglet helsetilbud, og de to norske helsesøstrene fikk tildelt biler slik at de kunne kjøre på hjemmebesøk.
– Siden jeg var boblefrelst, fikk jeg en folkevogn, smiler Dordi.

Opptatt av verden. Dordi vokste opp i Telemark i en familie med 12 søsken. Tre av jentene ble sykepleiere.
– Jeg fikk det nok inn i oppveksten, at man skulle bry seg om de fattigste blant oss, sier hun.
For Dordi var det derfor naturlig at hun som voksen skulle dele ut lepramedisin i skyggen fra et stort tre ved Victoriasjøen.
– Det var veldig spesielt å arbeide med leprapasienter i Tanzania. De syke fikk svarte flekker på kroppen og mistet tær. Vi delte ut medisiner en gang i uka, og da sto det lange køer med mennesker som hadde gått langt for å få hjelp.
– Var du aldri redd for å bli syk selv?
– Det var en gang jeg fryktet at jeg hadde fått lepra, men det var heldigvis ikke det. Stort sett hadde jeg ikke tid til å tenke på min egen helse. Det var så mange pasienter som trengte rask behandling. Jeg husker spesielt godt arbeidet med kolerasmittede. Det var en svært eksplosiv sykdom. Det hendte at fiskere som dro ut på havet om morgenen, kom hjem som lik om kvelden, forteller hun.


– Jeg fikk det nok inn i oppveksten, at man skulle bry seg om de fattigste blant oss.


dordi-boerte-1a

Gir bort alt hun eier. Dordis yrkesliv i alle verdenshjørner har formet livet og skapt et engasjement som fortsatt gløder. For noen år siden skrev hun testamente der hun testamenterte arven til Strømmestiftelsen og Kirkens Nødhjelp. Avgjørelsen om å testamentere tok hun allerede for 50 år siden.
– Det var under et opphold i India, som helsesøster i Norges Kerala-prosjekt, at jeg bestemte meg for at arven min skulle gå til de fattigste. Vi arbeidet med fiskerfamilier som levde i ekstrem fattigdom. På den tiden hadde jeg ingen penger å gi bort. Det har jeg i dag. Derfor føles det nå som en gammel drøm går i oppfyllelse. Dette er mitt bidrag, forteller hun.

Da hun flyttet inn på Kolsåshjemmet i vinter, la hun leiligheten sin på Stabekk ut for salg.
– Har du fått noen reaksjoner på at du testamenterer arven til organisasjoner?
– Det er ingen i min slekt som er overrasket over at jeg testamenterer bort det jeg eier til veldedighet. De har alltid visst at det er det jeg ønsker, forteller hun.

Blant minnene fra et liv i tjeneste for andre, har Dordi mange sterke møter med mennesker og samfunn.
– Jeg føler meg privilegert som har fått levd et godt og spennende liv. Jeg ville ikke vært tiden i utlandet foruten. Jeg ville valgt det samme livet på ny, sier hun.

Tekst og foto: Siv Iren S. Kolstad, 2014

----------------------------

Dordi Børte gikk bort i juni 2015. Vi er takknemlig for at vi fikk møte henne og høre hennes historie. Hennes rause gave har gitt mange mennesker et bedre liv.