Gå til innhold Gå til navigasjon

Den andre historien

Den andre historien

Man trenger ikke å lyve for å gi folk et feil inntrykk av verden. 

Mange stemmer roper høyt i den norske offentligheten i dag. Dessverre er det ofte de enkleste budskapene som når frem. Vi sier det er mulig å ha to tanker i hodet på en gang, men kommunikasjonsbyråenes mantra om fokus og «ett klart budskap» preger i stor grad norsk debatt. Ekstreme synspunkter er mer underholdende enn nyanser. Sosiale medier kan ytterligere forsterke dette, siden man kan velge bort tradisjonelle media og bare lytte til dem de allerede er enige med og er venner med på facebook. Vi er bare i liten grad villige til å slippe til den andre historien. 

En undersøkelse utført av avdøde Hans Roslings stiftelse Gapminder og Norad har vist oss at nordmenn tar systematisk feil i sentrale spørsmål om verdens tilstand. Og det er en klar retning på våre feilvurderinger: vi tror nesten konsekvent at tingenes tilstand er verre enn de faktisk er, skriver Norad -direktør Jon Lomøy i en nylig publisert kronikk. En av de viktige årsakene til feilvurderingene er ifølge Lomøy medieoppslagene om den såkalt fattige del av verden, Det er utvilsomt de dårlige nyhetene som dominerer norske oppslag om verden utenfor Europa. «Nyanser selger ikke», skriver Lomøy. Bistandsorganisasjoner har nok også bidratt til at det er katastrofeversjonen av Afrika som dominerer folks bevissthet. 

Problemet er ikke at det som står i avisene er feil. Man kan fortsatt lett fylle mange sider om alt som er galt i Afrika. Problemet er at man bare forteller en del av sannheten, og om viktige fakta blir fortiet kan det gi et like feil inntrykk som når noen sier noe som er usant. 

«Faren ved kun å fortelle den ene historien» er tittelen på en interessant TED talk med en av mine favorittforfattere, nigerianske Chimamanda Adichie. Hun har en egen evne til å utvide horisonter, og gi et mer mangfoldig bilde av virkeligheten. I TED talken forteller hun om møtet med sin amerikanske romkamerat da hun 19 år gammel kom til USA for å studere. Romkameraten ville blant annet høre på Adichies «stammemusikk» og tok det som en selvfølge at hun ikke ante hvordan man skulle bruke en komfyr. «Min romkamerat hadde én enkelt historie om Afrika. En historie om katastrofe. I denne historien var det ingen mulighet for at en afrikaner kunne være lik henne på noen måte. Ingen mulighet for mer komplekse følelser enn medynk. Ingen mulighet for en forbindelse som likeverdige mennesker», sier Adichie. 

Det er lett å fokusere på det enkle og det negative, men i utviklingsarbeidet ser vi at helheten er viktig. Der elendigheten er mest iøynefallende er det viktig å finne de positive historiene. Når Strømmestiftelsen begynner å jobbe i en landsby, kartlegger vi sammen med lokalbefolkningen utfordringene vi skal forsøke å løse. Men minst like viktig er det at vi får oversikt over ressursene. Det er med utgangspunkt i disse vi kan finne langsiktige løsninger, så mennesker kommer varig ut av fattigdommen. I kommunikasjonsarbeidet vårt er det ikke mindre viktig at vi ser og peker på denne helheten. 

For Strømmestiftelsen er det et daglig dilemma at vi på den ene siden er med på å løfte mennesker ut av fattigdom, men på den andre siden oftere snakker om de fortsatt uløste problemene der vi jobber. For å få penger og oppmerksomhet er vi dermed med på å opprettholde bildet av at ingenting skjer i fattige land. Samtidig vil vi gjerne si høyt at bistand nytter og at det skjer store positive endringer. 

«Den ensidige historien skaper stereotypier. Problemet med stereotypier er ikke at de er usanne, men at de er ufullstendige. De gjør at den ene historien blir den eneste historien», sier Chimamanda 

Adichie. I en verden som virker stadig mer splittet er hennes budskap utrolig viktig. For oss som daglig jobber i land der de negative historiene oftest når fram til offentligheten i Norge, er dette viktig å huske. En påminnelse om vårt ansvar for å også fortelle den andre historien, historien om det som er godt og gir håp for fremtiden.