Gå til innhold Gå til navigasjon

Å spare til sine første sko

Å spare til sine første sko
Namakula er sjenert. Men hun har satt klare mål for seg selv.

Liten, men likevel med klare mål i livet.

Tekst: Nina Roland, Strømmestiftelsen

Hun har spart i ett år. Gjort små ærend for kvinnene i landsbyen. Hentet vann, hentet ved, hjulpet til der hun trengs. Det er mye for en fireåring, men Namakula vil så gjerne. Hun vil så gjerne gå på skole.

Pappa døde i fjor, og Namakula har innsett at livet er mer enn lek for henne. Ett år er gått. I dag skal hun få lønn for strevet. I ett år har hun spikket og spart på de småpengene hun fikk for små-jobbene. Hun fikk bli med i sparegruppen sammen med mamma. Fordelen med å spare sammen her, er at det også blir litt renter som hun nyter godt av.

Alle de 24 kvinnene, og den lille jenta, har spart sammen. Mange har tatt lån, og da må renter betales. Disse deler de på, og Namakula får også en liten del av potten. Når jeg spør hva hun ønsker seg, er svaret klart: Sko. Hun skal begynne på skolen neste år, og da trenger hun sko. Et smil er ikke å spore, livet er for tungt til det i dag. Men hun vil noe. Hun vil lære. Hun vil begynne på skolen til neste år.

Sparer og låner
CIDE er en av Strømmestiftelsens partnere i Uganda, som setter i gang og lærer opp lokalbefolkningen til spare- og lånegrupper. CIDE gjennomfører sitt arbeid ca. to timer utenfor Kampala, hovedstaden i Uganda. Støtten fra givere går til ansatte som hjelper gruppen i gang, og hjelper dem til å gjennomføre sparingen på en trygg og sikker måte.

Kvinner, menn, ungdom og barn sparer sammen i grupper på 20-25 personer. Medlemmene møtes én dag i uka, og deler på ansvar og plikter. Innsparte midler lånes ut til medlemmene, som betaler renter til grupper. Dermed blir kapitalen høyere enn sparebeløpet.

De innsparte midlene fordeles tilbake til medlemmene etter ett år, som kan investere i en ku, betale skolepenger til barna, fikse huset sitt eller dekke andre behov.

Sparer til sko
Namakula fikk meg til å tenke på mine egne barn i Norge. Aldri har noen av dem spart til sko! For en mamma til tre barn i Norge er kontrastene store. All overfloden vår endrer perspektivene våre, og vi mister gleden over å spare til noe viktig, tenker jeg. Mange av våre barn tar alt de har som en selvfølge, og trenger ikke spare til noe som foreldrene vil kjøpe likevel.

Men perspektivene og viljen – hva skjer med den? Viljen til å jobbe for noe, strekke seg enda lengre for å få en bedre fremtid.

Namakula er et symbol på hvordan vi lengter etter kunnskap og hvordan fattigdom tvinger oss til å prioritere det viktigste av våre behov. Skole, kunnskap og en bedre fremtid er en realitet og selvfølge for noen, men for mange er det bare en lengsel.