Gå til innhold Gå til navigasjon

Å gå forbi en tigger

Å gå forbi en tigger
Å gi eller ikke gi til tiggere? Refleksjonene endres når en står ansikt til ansikt med et lite barn.

Å gi eller ikke gi til tiggere, det var spørsmålet som kronikkforfatteren sto overfor i møte med liten gutt som tigget i Burkina Faso.

Dagen hadde vært lang for den vesle gutten. De små føttene med de korte leggene og de tynne lårene hadde gått langt. Jeg så ham ikke før han stod der ved bilvinduet som allerede var rullet halvveis ned. Det var nok lenge siden dette vinduet, i den gamle drosjen, kunne rulles opp eller ned. Det stod der det stod – åpent for regn og støv, vind og søle – og den vesle guttens hender.

Blikket var håpefullt. Endelig en som kanskje kunne hjelpe med en slant – en utlending, en med hvit hud. Han var ikke som alle de andre som hadde kjørt forbi gatekrysset denne dagen. Han var annerledes – fra en annen verden. Kanskje ville han dele. Det var noe forventningsfullt i de mørke, strålende barneøynene og i de åpne, små hendene.

På fortauet, med ryggen vendt mot den grå betongmuren, satt mamma. På armen hadde hun enda et barn, mye mindre selvsagt. Jeg vet ikke om det var ei jente eller en gutt. Kanskje var det disse to barna hun hadde. Kanskje hadde hun en mann, men han var ikke der. Han hadde kanskje forlatt henne, reist bort, møtt en annen, slik menn ofte gjør når livet blir for vanskelig og utfordringene for mange.

Hun hadde helt sikkert ikke spist siden før soloppgang. Religionen hennes forbyr henne det. Det er fastetiden nå. Hun faster slik hun har gjort så mange ganger før, hvert år i alle de årene hun har hatt i sitt unge liv. I morgen er det Id – da skal hun feire at fasten er over. Men for denne vesle familien er det ikke sikkert dagen i morgen blir så mye mer annerledes enn alle de andre dagene i året. Det er ikke sikkert festen blir så stor. Det forventningsfulle blikket ønsker det, men hun er ikke sikker.

Kanskje tenker hun at hun kunne få noe ekstra denne gangen, kanskje ble hun bare glad for det lille hun kunne få, kanskje hadde hun ikke håp om å få noe i det hele tatt. Håpet hadde blitt borte. Livets timeglass hadde fått så mange sår at håpet var i ferd med å bli borte i alle skuffelsene og arrene. Men dette var det eneste hun kunne gjøre. Dagen på gatehjørnet hadde blitt hennes og den lille familiens liv. Hun kunne be andre om å gi henne noe slik at hun klarte seg også gjennom denne dagen. Det var ikke dette hun hadde blitt født til denne verden for å gjøre, men det var dette hun gjorde.

Kanskje tenker hun at i morgen vil det snu. I morgen kommer noen og forteller at de har en jobb til henne, noen som sier at hun aldri mer skal sitte på gatehjørnet og tigge. Som forteller at hun vil få betalt for å gjøre et arbeid, og at barna skal få begynne i barnehage, gå på skolen og lære å lese og skrive.
Kanskje var det slik hun tenkte, der hun satt i et gatehjørne med ryggen mot en grå murvegg. Men hun tror det ikke – eller rettere sagt hun vet at det ikke kommer til å skje. For det skjer ikke slike ting i virkeligheten. Og når natten bretter sitt kalde teppe over henne og de to barna, og når solstrålene igjen neste morgen begynner å vekke henne fra drømmene om et liv uten tiggerkoppen. Og når varmen kommer tilbake i henne og i de to nattekalde barna – da vet hun at virkeligheten er slik den var i går – og dagen før i går — og dagen før det.

Så senket den lille gutten blikket og gikk tomhendt bort. Gnisten av håp i de mørke barneøynene var borte. Blikket ble trist. Den vesle gutten trakk seg beskjedent tilbake. Skuffelsen var like vond å se som smerten i å oppdage virkeligheten av det jeg hadde gjort. Han hadde ikke gjort noe galt. Han hadde bare møtt enda en som ikke ville dele.

Jeg kjente skammen slå meg brutalt i magen. Hvorfor kunne ikke jeg dele? Hvorfor kunne ikke jeg gi, jeg som hadde alt? Mannen på motorsykkelen like foran oss stakk hånden i lomma og trakk opp en mynt og gav til gutten. Men jeg hadde valgt bort muligheten til å gjøre noe for denne fattige familien på et gatehjørne.

Før vi hadde rundet gatehjørnet hadde jeg gravd ned i lomma og fått tak i noen mynter. Jeg ropte på gutten. Så kom han mot meg med den åpne handa – igjen.

Jeg så henne ikke lenge, men hun hadde sett alt. Jeg er sikker på at hun var kledd i sort. Og jeg er helt sikker på at jeg så henne lenge nok til at jeg kunne se blikket hennes før vi rundet hjørnet. Hun smilte, og så vinket hun.

 

Egil Mongstad,
redaktør i Strømmestiftelsen